For tre uker siden skjedde det noe som etter mitt syn er det som utgjør den egentlige meningen med det å lese ei bok: Teksten blandet seg inn i livet mitt på en helt fantastisk måte. Det vil jeg fortelle om nå.
Jeg var på reise i Tromsø og kjøpte boka Vestregata av Ingun Alette Mæhlum og Christine Kristoffersen Hansen (utgitt 2017). Førstnevnte av disse to tok de uttrykksfulle bildene i boka, den andre fant så fine ord for å beskrive to dusin mennesker som bor akkurat i denne 800 meter lange gaten i Tromsø. Vestregata ble bebygd i tiåret fra 1850 til 1860 og var den gang ei typisk håndverkergate med mange tønnemakere, tømmermenn og sjøfolk i tillegg. Av den opprinnelige bebyggelsen er det bare noen hus tilbake. Mye har forandret seg. Hvem bor i gata i dag og hva slags liv lever de? Og kunne man lage ei hel bok av dette som kunne begeistre lesere utenfor byens grenser? Forordet begynner slikt: „Alle har en historie. Alle har noe å formidle, noe å lære bort og noe å dele. Med dette utgangspunktet utfordret vi oss selv: Vi tar for oss et lite og avgrenset området, og snakker med dem som bor og lever her. Hvilke folk og fortellinger vil vi da finne?“
Prosjektet fungerte vel bedre enn Ingun Alette Mæhlum og Christine Kristoffersen Hansen kunne ha tenkt seg i begynnelsen: Det var utrolig hvor mange ekstraordinære livshistorier de fant i ei enkelt gate! Eller er det bare måten de klarte å fokussere på – ved kamera og tastatur, slik at menneskene begynner å „stråle“? Boka er full av kjærlighet, mot og energi. Det fins et ektepar som er gift for andre gang etter å ha vært skilt i 27 år. Det fins en gjeng av seks herrer, alle over 80 og alle ektemenn, som møtes hver eneste dag klokka halv elleve, for å gi dagen innhold, mening og moro. Det fins en familie fra Syria som heldigvis ikke druknet i Middelhavet, en internasjonal delegat for AA (anonyme alkoholikere), en Robin Hood (det forklarer jeg senere), en munk, en kvinne som forhindret utbyggingen av politistasjonen som ville ha forandret hele gata – og flere til.
Forfatteren kommer bare med noen få linjer om livshistorien til de forskjellige menneskene, med to eller tre små sitater av den portretterte personen – og vips, så ser leseren en hel verden foran seg. Ved å fordype seg i deres drømmer og deres håp, i deres beslutninger og tolkninger, dyrker Christine Kristoffersen Hansen mat for tanken i denne boka. Portrettbildene forteller enda mer – det er fine komposisjoner av menneskene foran eller inni sine hus.
Jeg leste boka med en gang på en søndag. Etterpå ruslet jeg i gata og følte meg nesten hjemme. Da kom jeg opp med idéen om å ta en tur dit en gang til når butikkene og kaféene i gata er åpne, altså på mandag. Først ventet jeg foran Heracleum bo- og servicesenter for å sjekke om jeg kunne få tak i de seks herrene. Men jeg så ingen av dem, og jeg hadde ikke nok mot til å gå inn og spørre etter dem.
Rett på andre sida har Alf Pedersen sin bruktbutikk „Robin Hood“. Døra stod allerede åpen selv om han egentlig åpner klokka elleve. Med boka i hånden gikk jeg inn og rett på sak: “Nå har du blitt berømt!“ og da var vi i gang med å prate en stund. Vi snakket om alternative måter å handle og dele eiendom på. Alf utlever sin Robin-Hood-idé. I tillegg har han flere interesser som ikke er beskrevet i boka. Han viste meg for eksempel et manus om en historie fra den andre verdenskrigen som han var i ferd med å skrive. På veggen så jeg et bilde med ham ved siden av statsminister Erna Solberg. Dette oppmuntret meg til å be om en selfie. Vi lo mye under mine tre forsøk …
Nå var jeg i gang! Men siden „sommerstengt“ er et mye brukt konsept her i juli, var det først helt på den andre enden av gata at jeg fant den neste åpne døra. Det var Kafé X som egentlig bare ble nevnt i en setning i boka. Kafé X er en rusfri møteplass for nettverksbygging i trygge sosiale omgivelser. Tilbudet drives av Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon i samarbeid med MARBORG.
Roger, en av de faste ansatte, tok meg varmt imot, og han viste meg hele huset og fortalte litt om historien bak huset i forbindelse med prosjektet. Det var lett og godt å snakke litt om mine egne erfaringer som pårørende til en alkoholiker. Fort ble jeg kjent med alle de andre som jobbet på kaféen som frivillige. Vi koste oss i sola og lo mye. Særlig en kar fra Madagaskar var kjempeflink til å lære tyske ord og uttrykk. “Gib Gas!“ og “Mach hinne!“ ble hans favoritter. Jeg beklaget virkelig at jeg ikke var så flink når det gjaldt å lære ord på hans morsmål (gassisk).
Egentlig kunne jeg ha blitt sittende litt lenger, for det kjentes som om jeg hadde funnet nye venner. Hvis jeg en vakker dag vil få muligheten til å leve i Tromsø en stund, da vet jeg hvor jeg ville engasjere meg.
Det var fortellingen min om det som skjer når man nærmer seg et slikt stykke virkelighetslitteratur med hele sitt hjerte. Jeg skjønner nå bedre enn før at både det å lese ei god bok og det å snakke med et menneske om det han eller hun virkelig bryr seg om, det har den samme verdien. Og hvis jeg ikke allerede hadde nok slike prosjekter, ville jeg ha tenkt på å oversette denne boka til tysk…