Sorg uten bunn
En gang sa jeg til en mann at hvis jeg måtte velge, ville jeg heller bli hans elskerinne enn hans betratte kone. Etter å ha lest to tredjedeler av den nye romanen „Elskere“ av Mattis Øybø (Forlaget Oktober, 2016) husket jeg igjen hvorfor jeg bestemte meg sånn for dette…
Det er bare en tilfeldighet at hovedpersons elskerinne dør i en bilulykke på 22. juli 2011, dagen av terrorangrepet i Oslo og på Utøya. Angrepet og Annas død har ingenting å gjøre med hverandre – ingenting mer enn datoen, men akkurat det er poenget: Mikkel får det forferdelig vondt av den alt dominerende offentlige sorgen over de døde av terrorangrepet mens han selv må skjule sin egen sorg om sin elskerinne. Etter min mening trenger Mattis Øybø egentlig ikke terrorangrepet for å illustrere den uutholdelige situasjonen der hovedpersonen befinner seg i. Kanskje bryter forfatteren et tabu ved å bruke nasjonens trauma nesten „bare“ som rammefortelling for en kjærlighetshistorie. Men jeg venter med spenning på de første anmeldelsene av norske bokbloggere. Kanskje jeg som tysk er litt for langt utenfor til å forstå hele betydningen.
For en kjærlighetsroman av vår tid! En roman om all slags kjærlighet: som ektemann, som far til hans sin sytten år gamle sønn og sin tre måneder gamle datter, som sønn til hans gamle mor – og som elsker. Alle typer kjærlighet har sin plass, alle er på en måte vevd og knyttet sammen sammenvokst slik at når det mangler én, alle har det vondt. blir alle vondt. Mattis Øybø beskriver med mye finfølelse og humor et følelseliv av en moderne mann, små hendelser, daglige dialoger og hemmelige tankeleker – og hvordan alt kommer ut av kontroll. Samlivet (eller enda mer: samfunnet) er et korthus og døden tar rett og slett noen kort. (Og naturligvis fordyper terrorangrepet dette temaet.)
To timer hver fjerde fredag i tretten år, omregnet omtrent to uker levd liv med hverandre. Annas regler. Hva betyr dette for Mikkels rett til å sørge? Døden virker så tragisk fordi det ikke bare betyr døden av levd liv men også døden av mulighetene for mer eller for å leve anderledes med hverandre. Sorgen til Mikkel synes å være uten bunn. Og så bryter han tabuet fordi å blir utenfor livet hennes, det får han ikke til. Han går i begravelsen, han dukker opp foran huset hennes og kommer for å snakke med datteren hennes… Anna hadde forsøkt å kontrollere livet med strenge regler men ingen kan kontrollere døden og hva som skjer etterpå med de pårørende. Etter å ha lest halvparten av romanen tenker leseren å vite hva som må komme i løpet av den siste delen. Og da jeg vet hva det kan bety fordi jeg har opplevd (og overlevd) dette selv, som betratt kone, da var jeg nesten andpusten mens jeg leste resten av boka.
Men fordi Mattis Øybø er en stor forfatter har han funnet en annen vei ut for hovedpersonen sin enn å omskreve det som kjærlighetshistorien av Mikkels kone og Annas enkemann som i et mareritt. Derimot eller derfor er det på en måte smertefullt å lese denne romanen, men jeg ønsker ikke å gå glipp av en eneste linje. Sidene er fulle av mat for tankene om våre verdier og vårt ansvar for våre handlinger. Øybø viser at der fins det en sjanse for en forsoning med slutten på mulighetene i livet, med det som ikke kan kontrolleres, med livet man har valgt.
Jeg håper virkelig at noen oversetter denne romanen til tysk – som ville være den første oversettelsen av en Øybø-roman. Men nå sier jeg først og fremst:
Du må lese „Elskere“.
Det fordyper ditt liv.