I år deltok jeg med et eget bidrag på litterær salong under Reginedagan. Slik ble det annonsert i festivalavisa: „Reginedagan gjentar suksessen fra i fjor, og inviterer til en uhøytidelig høytidelig Litterær Salong i Café Gamle Posthuset på Skagakaia. Vi lar oss inspirere av de litterære salongene som ble holdt i Kristiania, og som Regine Normann selv var en viktig del av. Her blir det anledning til å framføre sine egenskrevne tekster, eller kanskje har du et dikt du vil deklamere? Gøril Evans, som jobber med et filmprosjekt om Regine Normanns liv og virke, vil være til stede. Hun vil fortelle om prosjektet hun og Mathis Ståle Mathisen jobber med, og presentere litt fra første utkast til manus. Hun tar gjerne i mot innspill fra publikum. Dörte Giebel fra Tyskland, som brukte sitt sabbatsår for to år siden til å reise rundt i Norge og forske på Regine Normann, vil dele med oss av sine funn og sin forskning. Hun vil lese en avisartikkel som ikke så mange kjenner til, som Regine Normann skrev om Mårsund og barndomsårene der. Deltagerne må gjerne kle seg i høvelige klær – fjonge hatter og elegante kjoler hører med i denne settingen.“
Dette var mitt bidrag:
I Regine Normanns spor
Det var da dagene var på sitt mørkeste – vinteren 2016/17 – at jeg satt på ulike bibliotek her i Bø, i Tromsø og i Oslo. Etter å ha lest den meget spennende biografien av Liv Helene Willumsen om Regine Normanns liv og verk, ble jeg inspirert til å reise rundt og følge i forfatterens spor.
Først arbeidet jeg meg gjennom Regine Normanns privatarkiv i Tromsø. Jeg må innrømme at jeg ikke var i stand til å tyde håndskriften hennes. Derfor fokuserte jeg på avisartiklene av og om henne. Det var overraskende og morsomt å se hva som stod på trykk i avisen den gangen for ett hundre år siden. Jeg fikk kjennskap til flere hendelser som kastet lys over hva Regine Normann stod for – og på hvilken måte hun brukte innflytelsen hun faktisk hadde i datidens samfunn. Fire eksempler har jeg brakt meg meg.
Regine Normann var den første som viste offentlig innsats for å bevare det originale polarskipet Fram for de kommende generasjonene. I 1917, syv år før den offisielle komitéen for bevaring av Fram ble nedsatt, skrev Regine Normann et offentlige brev, trykket i Tidens Tegn. Hun brukte sitt fortellertalent og beskrev med flammende ord hvorfor Roal Amundsen måtte stoppes. Han var i ferd med å ødelegge det berømte skipet Fram for å bruke delene til å bygge sin nye polarskute Maud. Det var selveste Regine Normann som sørget for at det som skjedde ved Christian Jensen skibsbyggeri kom i offentlighetens søkelys.
Regine Normann var blant de første støttespillerne når det gjaldt å bruke radio som undervisningsmiddel. Torsdag den 19. februar 1931 klokka 11.35 var den første skolekringkastingen i Norge «on air». 80 skoler i Sør-Norge var med da den nye æraen trådte inn. Det vil si at de måtte få installert et radioanlegg på forhånd. Sendingene ble ledsaget av et trykket program, og den første utgaven av programheftet ble sendt ut i 4.000 eksemplarer noen uker før den første sendingen.
For det daværende publikumet var det nok ingen overraskelse at forfatteren Regine Normann ble en viktig del av programmet fra begynnelsen av. Hun var riktignok allerede 64 år gammel og hadde nesten lagt bak seg sin karriere som lærerinne. Men hun var overhodet ikke redd for nye medier, snarere tvert imot! Radio var jo hennes greie! I over ti år – fra 1927 til 1938 – kom det med jevne mellomrom en ny opplesning av Regine Normann på kringkastingsprogrammet.
Dessverre kan vi ikke lytte til Regines røst i dag, og det er veldig synd! Det finnes ikke et eneste opptak med hennes radioforelesninger. Regines siste sending kom ut i mars 1938. Hun fortalte om „konene som sitter hjemme mens mennene er på fiske“. Slik ble det omtalt i Arbeiderbladet. De første opptakene som har overlevd til i dag, er fra samme tid, men dessverre finner vi ikke noen av henne.
Regine Normann protesterte mot lønnsnedskuttet for lærere i 1932. Oslo skolestyre debatterte om hvorvidt de skulle sette ned lærerlønningene med 3,33 prosent. Flere lærerinner, som det den gangen het, protesterte mot lønnskuttet på selve møte ved å legge fram sine avskjedsbrev fra det tidspunktet en eventuell lønnsreduksjon skulle iverksettes. Regine Normann var blant dem. Dette stod i Arbeiderbladet, 19. februar 1932. Avskjedsbrevet fikk resultater: Lønnskomiteen foreslo med en gang at de som søkte avskjed av den grunn, fikk tillatelse til å beholde sine daværende lønninger.
Regine Normann kjempet lidenskapelig for oppretting av skoleboksamlinger i hele Norge. Hun var medlem i Kirke- og undervisningsdepartementets rådgivende komité for skoleboksamlinger fra 1915 til 1936. Dette aktive medlemskapet var det siste hun ga opp – og det sier vel nok om betydningen temaet hadde for henne. Jeg fant en avisartikkel i dagsavisa Tidens Tegn fra juli 1925, skrevet av Regine Normann. Hun overbeviste på sin særegne måte gjennom å bruke sitt sterkeste våpen: sitt fortellertalent. I artikkelen delte Regine Normann sine minner knyttet til sin egen ungdom i Mårsund.
Akkurat denne delen av artikkelen hun skrev, vil jeg nå lese høyt for dere:
Eppletønnen
En minnelse knyttet til Mårsund
Bygdefarsjagten var vent tilbake fra første Bergensstevne og hadde blant alle de andre varene med en tønne epler. Om det var en foræring fra kjøpmannen eller om onkel hadde kjøpt den epletønnen for å selge frukten på kramboden, har jeg glemt. Jeg minnes bare at de voksne tok de store deilige eplene opp av tønnen og la dem forsiktig på et hvitt laken som var bredt ut over gulvet på krambodloftet.
Nå var epler en sjelden frukt dernord i Vesterålen i min opvekst. Vi frydet oss ved synet av dem i julen – og fikk så vidt smake en bete. En og annen gang vanket der kanskje et helt eple til oss barn; men da tenkte vi altid på paradiset og alle de store epletrærne som hang dryssende fulle og ventet på oss oppe hos Gud.
Og nå var det kommet en hel tønne full med jagten og det var ikke jul. Hele loftet over kramboden fylte de med deilig duft og så vakre som de var å se på som de lå der gule og røde på det snøhvite laken mitt i solstrimen fra vinduet.
Men mer enn eplene lokket den tomme tønnen for den var fôret med aviser for øverst til nederst. Jeg så de var tettrykt og jeg gikk i mit fjortende år og var så forsluken etter noe å lese som bare en vitebegjærlig, fordrømt unge kan være det under oppveksten. Skoleboksamlinger eksisterte ikke dengang. Det var de få lærebøkene og postillen og salmeboken og bibelen vi hadde å stille suget med. Jeg lovet med meg selv at jeg skulle lese hvert ord som stod i de avisene tønnen var fôret med – hvert eneste ord.
Neste dags middagsøkt mens de andre sov, snek jeg meg til kramboden og pilte opp trappen til loftet. Duften av eplene svev mot meg, men det fanget ikke sinnet og vekket ingen lyst. Med ivrige fingre løsnet jeg papiret fra tønnen; avis var lagt utenpå avis, en-to-tre lag så det ble en veldig bunke jeg bar med meg til en tomkasse borte ved vinduet. En enkel trakk jeg ut av bunken, resten la jeg ned i kassen for å ha dem gjemt om noen skulle finne på å forgripe seg på min dyrbare skatt.
Og så satte jeg meg godt tilrette for å lese. Men alt jeg stirret og alt jeg anstrengte meg for å finne mening i det jeg så, jeg forstod ikke ett ord – avisen var trykt på et fremmed språk, jeg aldri hadde lært.
Skuffelser har jeg hatt mange av i de år som er gått av mitt jordliv; men ingen har rammet så hårdt. Jeg var så altfor sulten.
Gråtende la jeg avisen ned i kassen til de øvrige og tuslet vekk fra skatten som ikke var tilgjengelig for meg.
Meget har forandret seg siden da. Skolene er blit rikere på lærebøker og anskuelsesmidler. – Og så har vi fått skoleboksamlinger! Det går nesten ikke an å få sagt med ord for en lykke det er for en skole å ha en samling bøker å ta til, som en trygt kan dele ut til barn og ungdom, at de kan lese seg rik og glad og varm og finne sunn næring for det overmål av slukvoren vitegjærlighet som altid er tilstede under opvekstårene.
***
Avskrift av originalversjonen finner du her. | Eine Übersetzung ins Deutsche findest Du hier.
