Alle Artikel in alt på norsk

Fram (Regine Normann)

6. Juli 2017

Tidens Tegn, 17. februar 1917

Regine Normann kjemper med sitt sterkeste våpen
– sitt fortellertalent – for å bevare polarskipet Fram.

Fram.

Av Regine Normann

Et eneste et var Norge vor mor
da Nansen kom hjem over landet det for.
B.B.

Jeg staar paa lande veien ovenom verftet og ser paa Roal Amundsens nye polarskute, og uvilkaarlig glir tanken over paa den gamle, kjendte av hele nationen elskede „Fram“. Lykkeskuten som har baaret Norges navn fra pol til pol.

Mon en eneste en av alle os som fik være tilskuer nogensinde kan glemme solskinsdagen, da „Fram“ liten og veirslaat med svære skrammer efter isskuringen gled ind paa havnen? Ombrust var den av massernes jubelrop, kjærtegnet blev den av tusener paa tusener stolta, taknemmelige menneskeblikke, som intet heller vilde en for altid bevare den i mindet som en dyrbar, ukrænkelig skat.

Som det sig hør og bør i et riktig eventyr hilste „Gamle Akershus“, askeladden blandt skuterne, med æresskud, flag smeldte mot tindrende blaa himmel og vakre æresporte synte veien, hvor Nansen og hans lille flok av tapre mænd skred frem mellem menneskemure til høire og venstre side.

Indimellem sprengtes murene av mødre som brøt vei for sine smaa barn, at ogsaa de maatte faa se, bleke av spending entret ungguttene lygtestolper og parkens trær og pappaer løftet veslegutten sin høit paa arm at synet av de brunbarkete mænd kunde ripe sig ind i barnesindet og gi styrke for livet.

Og dagene som fulgte – – !

„Fram“ laa ved bryggen og alle maatte vi ombord. Let traadte vi over det flisete dæk, undrende stirret vi ind i de halvskumre rum, hvor polarfarerne hadde aat tilhold under den aarelange færd. Den veirslaatte rig, de brunbarkete seil, trosser og ankere og hvad ellers hørte med til skuten, vi saa paa det med andagt, for hver ting hadde bestaat sin prøve og holdt maal.

Henrik Wergeland siger i et av sine allervakreste digte:

Saa mild er Gud at alt hved skapt
en førstegangs triumf har hatt.

Held det menneske og tifold held det folk, som faar være med til en slik triumf, naar triumfen er én og straalende ukrænkelig.

— Paa de indvundne erfaringer planla andre mænd nye togter og „Fram“ bar dem over verdenshavene mot maalet og hjem til Norge igjen. Den er blit morken og ormædt paa de lange færdene og maa lægges op.

Men „Fram“ er den norske stats eiendom og til tak for hvad den har bragt landet av ære og berømmelse, har staten selvfølgelig tat haand om den som det æreminde den jo faktisk er. Tat vare paa den for at Norges ungdom i fremtid og nutid kan se sig varm og stolt og rik paa den.

Tæt ved verftet med den nye polarskuten staar et skur. Der inde og ute under sneen ligger nu alt som kunde nyttiggjøres og fjernes fra gamle „Fram“.

Det skal brukes til Roald Amundsens skute hører jeg. Utlevert av statens styrende mænd i en tid, da vore sjøfolk med livet som indsats bar bragt millioner paa millioner av kroner til statskassen.

Eller sker det for at fæste lykken ved den nye færd – ? Alle ønsker følger jo polarskuten slik den staar der med fremtiden foran sig.

Men folkets hele og udelte kjærlighet er hos „Fram“. Ikke det ormædte, ribete skrog, som nu skal ophøies til museumsskib, at ungdommen kan se sig arm paa det. Men „Fram“ som skuten var det i al sin fylde og makt.

Jeg er lærerinde ved Kristiania folkeskoler og jeg vet vi staar foran nydannelser i folkelagene. Barnene nøier sig ikke mere med hovedsagelig at høre, de kræver at faa se og ta paa tingene med sine hænder. Der kommer en dag, da jeg skal staa med gutteflokken min foran den ribbete „Fram“. Give Gud da, jeg kan faa synt dem skuten slik jeg gjemmer den i mit sind – !

Og lykkes det, og flokken staar med blottede hoder og varmt tindrende barneøine, da vil jeg si: Hutter naar den tid kommer, nogen av dere skal staa for styret, vær da barmhjertigere end de mænd som var som godvillig utleverte nationens stolteste skute i deres bønder, som satte hjerte til at vanvyrde den og lægge den øde.

Kilde: http://www.photolib.noaa.gov/htmls/libr0348.htm

Regine Normann (1867-1939) var forfatter og lærer med lidenskap for sjøfart og skip. Hun viste stor innsats for polarskipet Fram i 1917 ved å offentliggjøre „skandalen“ at Roald Amundsen fjernet alt fra den gamle Fram som han kunne bruke for sitt nye skip Maud.

Kronerulling for å minne Regine Normann

På 29. juli 2017 er det Regine Normanns 150-årsdag.
Har du lyst til å bidra til blå minneskilt i Oslo og Vesterålen som presang?
fnd.uz/reginenormann

Regine Normann: Skoleboksamlingerne (Tidens Tegn, 1925)

4. Juli 2017

Tidens Tegn, 6. juli 1925

Regine Normann forteller her om sin egen ungdom i Vesterålen

Skoleboksamlingerne

Bygdefarsjagten var vendt tilbake fra første Bergensstevne og hadde blandt alle de andre varene med en tønde epler. Om det var en foræring fra kjøbmanden eller om onkel hadde kjøpt den eplertønden for at sælge frukten paa kramboden har jeg glemt. Jeg mindes bare at de voksne tok de store deilige eplene op av tønden og la dem forsiktig paa et hvitt laken som var bredt ut over gulvet paa krambodloftet.

Nu var epler en sjelden frukt dernord i Vesteraalen i min opvekst. Vi frydet os ved synet av dem i julen – og fik saavidt smake en bete. En og anden gang vanket der kanske et helt eple til os barn; men da tænkte vi altid paa paradiset og alle de store epletrærne som hang dryssende fulde og ventet paa os oppe hos Gud.

Og nu var det kommet en hel tønde fuld meg jagten og der var ikke jul. Hele loftet over kramboden fyldte de med deilig duft og saa vakre som de var at se paa som de laa der gule og røde paa det snehvite laken midt i solstrimen fra vinduet.

Men mer end eplene lokket den tomme tønden for den var foret med aviser for øverst til nederst. Jeg saa de var tættrykt og jeg gik i mit fjortende aar og var saa forsluken efter noget at læse som bare en videbegjærlig, fordrømt unge kan være det under opveksten. Skoleboksamlinger eksisterte ikke dengang. Det var de faa lærebøkene og postillen og salmeboken og bibelen vi hadde at stille suget med.

Jeg lovet med mig selv at jeg skulde læse hvert ord som stod i de avisene tønden var foret med – hvert eneste ord.

Næste dags middagsøkt, mens de andre sov, snek jeg mig til kramboden og pilte op trappen til loftet. Duften av eplene svev mot mig, men det fanget ikke sindet og vækket ingen lyst. Med ivrige fingre løsnet jeg papiret fra tønden; avis var lagt utenpaa avis en totre lag saa det blev en vældig bunke jeg bar med mig til en tomkasse borte ved vinduet. En enkel trak jeg ut av bunken, resten la jeg ned i kassen for at ha dem gjemt om nogen skulde finde paa at forgripe sig paa min dyrbare skat.

Og saa satte jeg mig godt tilrette for at læse. Men alt jeg stirret og alt jeg anstrengte mig for at finds mening i det jeg saa, jeg forstod ikke et ord – avisen var trykt paa et fremmed sprog, jeg aldri hadde lært.

Skuffelser har jeg hat mange av i de aar som er gaat av mit jordliv; men ingen har rammet saa haardt. Jeg var saa altfor sulten.

Graatende la jeg avisen ned i kassen til de øvrige og truslet væk fra skatten som ikke var tilgjængelig for mig.

Meget har forandret sig siden da. Skolerne er blit rikere paa lærebøker og anskuelsesmidler. – Og saa har vi faat skoleboksamlinger!

Det gaar næsten ikke an at faa sagt med ord for en lykke dete er for en skole at ha en samling bøker at ta til, som en trygt kan dele ut til barn og ungdom, at de kan læse sig rik og glad og varm og finde sund næring for det overmaal av slukvorren videgjærlighet som altid er tilstede under opvekstaarene.

Det er blit foreslaat at summen til skoleboksamlingerne skal avknappes iaar. I den anledning har lærerlagene utover hele Norges land henvendt sig til kirke- og undervisningsdepartementet med bøn om at summen ikke maa gjøres mindre end den allerede er. Det er byggende mænd og kvinner som her sier fra og de har krav paa at bli hørt.

Østfinnmarkens lærerlag skriver: „Til kirke- og undervisningsdepartementet.

Det er med bedrøvelse at lærerne oppe i Østfinmarken har været vidne til hvilken skjæbne andragende om statsbidrag til skoleboksamlingerne har faat i siste budgetaar. Det samlede andragende fra hele Finmarks fylke beløp sig til ikke mere end 250 kroner. Dette synes at skulde være meget beskjedent andragende; men allikevel blev der ikke bevilget mere end 30 kroner – til hele fylket.

Man kan let tænke sig at en slik boksamling for mange kommuners vedkommende vil være den eneste, da bobyggelsen her oppe ofte er saa spredt at kun meget faa av disse kommuners indvaaner vilde faa nytte av et folkebibliotek.

Desuten er denne sak av saa stor betydning for ungdommens aandelige vekst, at noget kniperi paa dette omraade let kan straffe sig strengt.

Man tillater sig derfor paa mest indtrængende at henstille til det ærede kirke- og undervisningsdepartement at føre op minst 80.000 kroner til bidrag til skoleboksamlingerne paa sit budgetforslag for aaret 1925-26“.

Slik led ordene fra dette lærerlag.

Finmarkens fylke har et flateinhold som Danmnark. Dette ene fylke er likestor som Hedemarks, Akershus, Smaalenene og Bruskeruds fylker tilsammenlagt, saa kan enhver tænke sig hvor spredt folk bor deroppe. Deril kommer at befolkningen er en samling av nordmænd, lapper og kven.

Aarligaars fiskes der for mage millioner ved Finmarkens kyst. Der er isfrie havner aaret rundt, og fylkesgrænsen gaar mot øst sammen med riksgrænsen mot Finland og Rusland. I høst har fylket været oversvømmet av skrifter alle og enhver kan læse. Men den norske sat har bare hat 30 kroner at avse til skoleboksamlingerne for hele fylket.

Regine Normann (1867-1939) var forfatter og lærer og kjempet med lidenskap for oppretting av skoleboksamlinger i hele Norge. Hun var medlem i Kirke- og undervisningsdepartementets rådgivende komité for skoleboksamlinger fra den ble opprett i 1915 til 1936. Denne aktive medlemskapet var det siste hun ga opp – det sier vel nok om betydningen temaet hadde for henne. I denne avisartikkelen bruker hun sitt sterkeste våpen: sitt fortellertalent. Samtidig gir hun leseren innsikt til sin egen ungdom i Vesterålen. – Jeg fant denne artikkelen mens litteraturreisen min på Regine Normanns spor i vinter 2016/17.

Kronerulling for å minne Regine Normann

På 29. juli 2017 er det Regine Normanns 150-årsdag.
Har du lyst til å bidra til blå minneskilt i Oslo og Vesterålen som presang?
fnd.uz/reginenormann

Regine Normann og innføringen av skolekringkasting i 1931

19. Februar 2017

Skolekringkasting og Regine Normann Morgenbladet 1931

Når var egentlig fødseldagen til nye medier som undervisningsmiddel in Norge? Akkurat i dag for 86 år siden! Den på denne tiden i hele landet kjente forfatteren Regine Normann var vel ikke jordmora, men hun kunne har vært drivkraften bak idéen.

Den 19. februar 1931 var en torsdag. Den dagen klokka 11.35 var den første skolekringkastingen i Norge „on air“. 80 skoler i Sørnorge var med da den nye tiden begynte. Det vil si at de klarte å installere et radioanlegg på forhånd. (Les mer om bakgrunnen av innføringen nedenfor.) Sendningene ble ledsaget av et trykket program og den første utgaven av programheftet ble sendt ut i 4.000 eksemplarer noen uker før den første sendningen.

For det daværende publikumet var det nok ingen overraskelse at forfatteren Regine Normann ble en viktig del av programmet fra begynnelsen av. Hun var riktignok allerede 64 år gammel og hadde sin andre karriere som lærer nesten bak seg. Men hun var overhodet ikke redd for nye medier, tvert imot. Radio var jo hennes ting! I over ti år, fra 1927 til 1938 fantes det med jevn mellomrom en ny opplesning av Regine Normann på kringkastingsprogram.

Alle som en gang hadde lyttet når hun fortalte eventyr eller andre historier, svermet ustanselig for hennes muntlige fortellerkunst. Som lærer samlet hun sine gutter rundt seg nesten hver dag og fortalte historier. Hun var seg alltid høyst bevisst om betydningen av fortellinger for undervisning.

Nordnorges dronningens røst rykket ut

Regine Normanns bidrag til skolekringkasting i 1931 var „Hålogalandsleden. Sagn, saga og nutid“, et todelt foredrag om Hålogaland – det var det gamle navnet på Nordnorge. Nordnorge var hennes tema som trakk seg gjennom hele forfatterlivet hennes. Hun selv kom fra Vesterålen, hun kjente den tunge hverdagen langs den nordnorske kysten, livet med et krevende klima, med en nådeløs og på samme tid overveldende pen natur. Om Regine Normanns bidrag til skolekringkasting har Morgenbladet bekjentgjort følgende:

„Regine Norman skal behandle Hålogalandsdelen i sagn, saga og nutid. Det vil skje i to foredrag. Og mens barn langs hele Norges sydkyst og dets innlandsbygder lytter, vil de få levendegjort en biledserie av nordlandsbåter, jekter, av et par fiskevær, Balestad og forskjelige kjente geografiske billeder fra Nordlandsleden.“(Morgenbladet, 18.2.1931)

Wildhagen som ble ansatt som lektor programlederen noen måneder før starten, kommenterte: „Dette er ting som vil treffe midt i blinken håper jeg.“

Nye verdener for „innstengte“ landsbarn og bybarn

Skolekringkasting Dagebladet 06.02.1931 — Dagebladet 6.2.1931

Hva betydde radio på skolen på denne tiden? Wildhagen forklarte i Morgenbladet at hensikten var „å få barnet til å forstå den verden som er videre enn det egen, gi det anledning til å høre nye røster. Landsbarn i sin mer eller mindre innstengte verden skal gis anledning til å få vite om forhold som knytter sig til andre landsdeler enn dets egen eller som knytter seg til byen. Og bysbarnet som lever omgitt av stoi og av et hurtigere tempo skal gis anledning til å lære å kjenne forhold ute i landet eller i den stille småby.“ (Morgenbladet, 18.2.1931)

Skolekringkastings program omfattet reportasjer om sydpolen og om bergstaden Røros, opplysninger om bier og honning, sendninger om fremmedspråk og musikk. Regine Normanns lesning om Nordnorge var blant de første av over 50 deler som ble produsert i i løpet av det første halvåret 1931. Hun gikk „on air“ den andre uka etter starten av skolekringkastingen.

Kan vi lytte til Regines røst?

Regine Normann Kringkasting — Arbeiderbladet, 11.3.1938

Nei, dessverre, det kan vi ikke, og det er synd! Det finnes ikke et eneste opptak med Regine Normanns radiolesninger. Hennes siste sendning kom ut i mars 1938. Hun fortalte om „Konene som sitter hjemme mens mennene er på fiske“. (Arbeiderbladet, 11.3.1938) Fra samme tid er de første opptakene som har overlevd til idag, men dessverre ikke noen av henne. 🙁

I august 1936 for eksempel fortalte Regine Normann på kringkasting riksprogram om sitt møte med Richard With. Bare noen måneder senere – i mai 1937 – ble et opptak produsert som finnes fortsatt på Nationalbiblioteket: Kommandørkapteil Ole Siem forteller om oprettelsen av hurtigruten. HER kan du lytte til det (13 minutter).

De eldste opptakene av skolekringkasting som finnes, er fra slutten av 1930-årene. Men en gang var Regine Normann selv temaet på sklekringaksting. I november 1940, drøyt ett år etter hennes død, kom fordedraget „Regine Normann – Lærerinna, barnevennen, dikteren“ ut. Og HER kan du lytte til det (11 minutter).

Jeg må innrømme at jeg har bare søkt på Nationalbiblioteket i Oslo. Kjenner du noen andre muligheter for å finne et radio-opptak med Regine Normann?

Bakgrunn: Den vanskelige innføringen av skolekringkasting

Det var en lang vei til skolekringkasting i Norge med flere anløp som ble avbudt. I mai 1928 reiste programsekretær Diesen ved Oslo Kringkastingsstasjon til Danmark, Sverige og Tyskland for å lære seg mer om skolekringkasting i naboelandet, og det gjorde sterkt inntrykk på ham. (Arbeiderbladet, 13.5.1928)

Alle øynene gikk mot Oslo, flere byer som for eksempel Bergen og Trondheim ville vente for å se hvordan det går i Oslo. (Adresseavisen, 17.12.1930) Og Oslo ville jo gjerne gå foran, men finansiering ble vanskelig i en lang stund. Hovedbyens kringkastingssselskap henstilte til Kirkedepartementet å gå med på å bestride utgiftene, men fikk et nei. „Ingen skolekringkasting foreløbig“ skrev Aftenposten og Arbeiderbladet på 24. oktober 1929. Noen måneder senere snudde situasjonen, kringkastselskapet bevilget 20.000 kroner til forsøk med skolekringkasting i kommende skoleår. (Herredsposten, 20.6.1930) En konsulent skulle ansettes og lektor cand. mag. Fr. Chr. Wildhagen fikk jobben.

Å delta i skolekringkasting betydde for det første at skolene måtte klare seg med ekstra utgifter til radiomateriell på forhånd. Først måtte de bestemme seg hvor elevene skulle møtes for å lytte til programmet. Og hvis det skulle skje i klasserommet og ikke i storre saler, måtte de installere en mottaker som kunne betjene flere høyttalere samtidig. Hvordan ville skolene ordne seg med apparater? Wildhagen spurte i et interview med Aftenposten:

„Antagelig kommer skolene snart til å få en skrivelse om dette spørsmål. man må ikke kjøpe billige apparater som bringer skuffelse. Saken er jo den, at man bare i en omkrets på 60-70 kilometer med full trygghet kan høre med billigere apparater, mens man lenger borte må ha kostbarere apparater.“ (Aftenposten, 6.1.1931)

Bare et konkret eksempel: Kristiansands katedralskole monterte inn et moderne radioanlegg og trenkte derfor ordførerens tillatelse til å overskride skolebudsjettet med 1.000 kroner. (Fædrelandsvennen, 19.1.1931)

Dette er bare den tekniske siden. Innholdsmessig og pedagogisk fantes det mye redsel, fremfor alt: Blir lærerne overflødige med tiden…? Men kjenner vi ikke dette spørsmålet i sammenheng med internett og nettbrett på skolen? 😉

Skolekringkasting Arbeiderbladet 19.02.1931 — Arbeiderbladet 19.2.1931

Leseglede med skeive bøker

13. November 2016

Det var virkelig en morsom bokpresentasjon og høytlesning av skeive barne- og ungdomsbøker i går på Tromsø hovedbiblioteket, i samarbeid med Tromsø Arctic Pride. Tusen takk, Ellen!

Etter Pride Paraden begynte jeg å lese den skeive boka „Nærmere kommer vi ikke“ av Monika Steinholm. Jeg motsto bare knapt fristelsen til å kjøpe boka på ARK i storgata hvor forfatteren jobber (virkelig sant!). Jeg satt i stedet på biblioteket til det sluttet. Nå venter jeg utålmodig på at den åpner på nytt i dag klokka 12, men derfor har jeg tid til å blogge. 😉

Monika Steinholm: Nærmere kommer vi ikke

Hovedpersonen Jens er 17 år gammel da han erkjenner at han er forelsket i sin barndomsvenn Niklas som nettopp har forelsket seg i deres beste venninne.

Jeg liker allerede bokas begynnelse når Jens er i ferd med å fortelle foreldrene sine at han er homofil. Denne blandingen av skam og lettelse, særlig godt beskrevet (jeg kjenner følelsen…)! Han må gjennom dette to ganger fordi han først snakker med faren og på kvelden med mora. Og da hjelper faren litt. Så bra!

Dette sitatet liker jeg veldig:

„Pappa strekker hånda ut mot meg, og jeg lar ham hale meg opp på beina. Jeg kan ikke huske sist papa klemte meg. Ingen av oss er klemmere. Nå holder han rundt meg, hardt. Jeg forsvinner nesten i armene hans. Er fire år og har fått skrubbsår på kneet. Jeg har ikke noe sår pappa kan blåse på, men har stryker det svette håret mitt vekk fra panna. Selv om han ikke blåser på noe, er det som han setter på et plaster så det slutter å svi.
– Men Jens, da, sier pappa. – Kjærlighetssorg er noe alle får.
Jeg er så letta. Pappa sier ikke at det er helt ok å like gutter. Pappa skjønner at det ikke er derfor jeg griner. Det gjør bare så jævlig vondt at det er Niklas.“

Jens bestemmer seg å kjøre til Finnsnes der hans skeive onkler Torstein og Phil bor. Begge to er i ferd med å organisere Senjas første Pride Parade og da må Jens med. Ikke så lett når en bare har vært „ut“ i noen dager! 😉 En dag blir Jens kjent med Edor som ikke vet ennå at han er homofil … (.. og nå er det nesten klokka 12 og jeg ser fram til å lese om deres kjærlighet).

«Nærmere kommer vi ikke» er en frittstående oppfølger til «Fuck verden», Monika Steinholms debutroman om ble nominert til NBUs debutantpris Trollkrittet. Som nevnt bor Monika Steinholm (*1983) i Tromsø og har tatt et toårig forfatterstudium ved universitet her (og dette er mitt drømmemål…).

Anbefalte skeive barne- og ungomsbøker

Trenger du noe for å snakke med små barn om å være „anderledes“? Ta disse to bøkene som Ellen leste høyt og viste bildene på samme tiden. Vi koste oss veldig pa biblioteket i går!

Justyna Nyka: Drømmeprinsen (2010)

Bildeboka begynner kjent, men kommer med en overaskelse på slutten – og da sier kongen:

”Vi leter etter noen og finner en annen – og det er like bra!”

Nathalie Hense og Ilya Green: Lei av Rosa (2010)

Den lille jenta liker mer enn bare «jenteting» men hun hater at alle kaller henne en „guttejente“. Hun vil bare være jente, en normal jente som elsker dinosaurer og heisekraner mer enn rosa eller dukker.

Forlaget skriver: „Dette er ikke bare en vakker og forfriskende bildebok, men også en appell til barn og voksne om å ikke la seg begrense av kjønnsrolleklisjéer“

Trenger du noe for å hjelpe din gutt eller jente med å komme ut? Ta Steinholms „Nærmere kommer vi ikke“ (som anmeldt ovenfor) eller denne boka som Ellen anbefalte på det sterkeste og leste høyt – en annen alvorlig bok samtidig med godt humør! 😉

Susin Nielsen: Vi er molekyler (2015)

Forlaget skriver: „Tretten år gamle Stuart er genial, men sosial analfabet. Fjorten år gamle Ashley er superpopulær, men ikke så skolesmart. Når Stewart og faren hans flytter sammen med Ashley og moren hennes, er de plutselig i samme familie“

Men poenget er noe annet: Ashley har en hjemmeliget. Og hun er særlig redd for at denne kommer ut fordi hun er sikker på at hun aldri mer ville være så popuær som før: Faren hennes er „plutselig“ homofil – den sanne grunnen hvorfor foreldrene hennes skiltes… Jeg skal lese denne boka etter „Nærmere kommer vi ikke“!

Noe mer av Ellens lesetips om skeive bøker

Jessica Walton: Her er Teddy: en liten bok om kjønn og vennskap (2016)
Lone Halvorsen: Wilma har to mammaer (2015)
Endre Lund: Den sommeren pappa ble homo (2012)
Rune Belsvik: Verdas mest forelska par (2001)
Tor Fretheim: Kysset som fikk snøen til å smelte (1991)
Tor Fretheim: Leons hemmelighet (2016)
Sara Lövestam: Som ild (2016)

Anmeldelse: „Og hver morgen våkner jeg“ av Marita Hansen

9. Oktober 2016

Om å finne en ny normal

Jeg er en tysk kvinne i førti-årene som trenger litt pusterom. Derfor er jeg her i Oslo, i fire uker, jeg har behov for fred i sinnet, for å bli flinkere i norsk, for å lese så mye og så lenge jeg vil – av og til døgnet rundt på forskjellige pene steder ute i byen. Som i går, da tok det meg fem timer for å lese hele boka „Og hver morgen våkner jeg“ av Marita Hansen – uten pause.

Marita har heller ikke hatt noen pause siden Vidars død. Kjæresten hennes falt om og døde i armene hennes da begge to gikk på ski, uventet, etter 231 lykkelige dager. Ulykken skjedde for to og ett halv år siden. For å klare seg har Marita Hansen skrivet denne boka.

Nå er Maritas (og Vidars!) historie ute, i rett tid til bokhøsten. Et stykke virkelighetslitteratur. Litteratur, selvfølgelig! Man kan kalle det en roman. Teksten er fint vevd, full av poesi. Språket er fortettet, forfatteren har arbeidet med teksten og ikke „bare“ publisert dagboka sin. Da er det egentlig ikke viktig å vite at forfatteren har opplevd historien selv for å bli berørt og beveget, for å ta massevis tankemat meg seg. Men selvfølgelig gjør det noe med leseren, denne viten. Ikke lett å beskrive hva det er…

Verdifulle tårer, nye ord

Gråten min mens jeg leste Marita Hansens bok, denne gråten var ikke bare om tragedien som hadde skjedd, men også om forfatterens tapperhet og mot. Tårer om at hun har funnet et språk, en vei gjennom hver dag hun har våknet siden, tross alt.

Jeg svømte i tårer mens jeg så henne stående i skistøvlene hans, omtrent et år senere, nede i kjelleren. Og jeg måtte smile gjennom tårer mens jeg leste om hennes forsøk med sorggruppen. Jeg forstår henne mer enn nok. Da det finnes sorggrupper for alle mulige slags tap må man nemlig bestemme seg: „Hva er liksom verst for deg, spør hun, snur seg mot meg; det at han var kjæresten din eller at han døde brått og uventet?“ For et spørsmål til en sørgende person! Å vite at dette spørsmålet ble svart på alvor! (At svaret mangler i boka, det er dette rommet som litteratur gir meg som leser.)

Marita Hansen lærte meg viktige nye ord på norsk:

Et blunk, fraværet, innmari.
Gravølet, å kave, andpusten.
Raushet, tilstedeværelse.
Bunnklang.

Jeg er 46 år gammel. Broren min var 46 da han døde. Forventet. Det skjedde for tolv år siden. Siden har vi bare vært fire søsken. En annen sorggruppe. Et annet tap. Men likevel. Hvor ofte har jeg tenkt at jeg har ei bok inni meg om alle disse kompliserte sammenhengene hvorfor han døde, hvordan vi lever med tabuet. Av og til tenker jeg at jeg helst ville skrive om alt dette på norsk… Men først og fremst håper jeg at Marita Hansen har ennå en annen bok inni seg en dag.

La oss snakke om alt, nå!

Det finnes allerede flere bokbloggerne som har skrivet anmeldelser:

altgodt.no gir beskjed at du „må kanskje leite etter den, bokhandlarane har plassert dei litt forskjellig rundt omkring i butikken, ikkje alltid heilt logisk, men spør etter den.“ – Spennende, ikke sant? Men i de siste dagene har jeg funnet boka riktig godt plassert blant nyhetene!

Bokelskerinnen.com er, som meg, fan av hennes språk: „Hun skriver melodiøst, vakkert og undrende, og har et blikk for fine detaljer i språket. Her er det ord og setninger som gjør at man gjerne tar en pause fra lesingen og reflekterer over det man nettopp har lest.“ – Elin tenker som meg at boka har niveauen som en roman.

favelastisk.blogg.no legger merke til at boka „er kort og lettlest, men må leses flere ganger for å oppdage alle de små språklige gullkornene som ligger gjemt under steinene.“ – Ja, det er sant og jeg har allerede lest dem to ganger på to dager.

miafrogner.no navner noe jeg er også særlig berørt av: „… og hun stiller alle de spørsmålene hun lurte på, lurer på: Hvordan vet hun at hun vet at han er død? Hvordan vet man når man sørger? Hvordan bygger man dynene rundt seg for å få den tyngden man trenger på kroppen for å få sove?“ – Det minner meg om min favorittsitat i boka:

„jeg blir stående og tenke på mormor. Jeg savner henne, skulle øsnke hun var levende. Jeg ville krøpet opp i fanget hennes, jeg ville vært som om jeg var sju år, jeg ville sagt at mormor, kan du fortelle mer om da du var liten. Jeg ville sagt mormor, kjæresten min døde. Kan du fortelle om da morfor ble drept i ulykken med hesten og brøytemaskina? Kan du fortelle om hvordan det var for deg å gifte deg igjen? Jeg ville sagt mormor, hvordan var det da også han døde et par år senere. Hvordan var det da to av døtrene dine døde, de var jo bare barn. Jeg ville sagt mormor, hva skal jeg gjøre nå. Og dette vil jeg si til henne til sommeren, jeg vil besøke henne der hun bor nå, hun bor i Finnmark på kirkegården under jorda“

(Og hver morgen våkner jeg, s. 53/54)

Vi snakker altfor sjeldent med de levende om alle disse tingene… Men i dag er det som om Marita og jeg har snakket litt med hverandre om alt. Hjertelig takk!