alt på norsk Bokanmeldelser (norsk)

Anmeldelse: „Og hver morgen våkner jeg“ av Marita Hansen

Om å finne en ny normal

Jeg er en tysk kvinne i førti-årene som trenger litt pusterom. Derfor er jeg her i Oslo, i fire uker, jeg har behov for fred i sinnet, for å bli flinkere i norsk, for å lese så mye og så lenge jeg vil – av og til døgnet rundt på forskjellige pene steder ute i byen. Som i går, da tok det meg fem timer for å lese hele boka „Og hver morgen våkner jeg“ av Marita Hansen – uten pause.

Marita Hansen Og hver dag våkner jegMarita har heller ikke hatt noen pause siden Vidars død. Kjæresten hennes falt om og døde i armene hennes da begge to gikk på ski, uventet, etter 231 lykkelige dager. Ulykken skjedde for to og ett halv år siden. For å klare seg har Marita Hansen skrivet denne boka.

Nå er Maritas (og Vidars!) historie ute, i rett tid til bokhøsten. Et stykke virkelighetslitteratur. Litteratur, selvfølgelig! Man kan kalle det en roman. Teksten er fint vevd, full av poesi. Språket er fortettet, forfatteren har arbeidet med teksten og ikke „bare“ publisert dagboka sin. Da er det egentlig ikke viktig å vite at forfatteren har opplevd historien selv for å bli berørt og beveget, for å ta massevis tankemat meg seg. Men selvfølgelig gjør det noe med leseren, denne viten. Ikke lett å beskrive hva det er…

Verdifulle tårer, nye ord

Gråten min mens jeg leste Marita Hansens bok, denne gråten var ikke bare om tragedien som hadde skjedd, men også om forfatterens tapperhet og mot. Tårer om at hun har funnet et språk, en vei gjennom hver dag hun har våknet siden, tross alt.

Jeg svømte i tårer mens jeg så henne stående i skistøvlene hans, omtrent et år senere, nede i kjelleren. Og jeg måtte smile gjennom tårer mens jeg leste om hennes forsøk med sorggruppen. Jeg forstår henne mer enn nok. Da det finnes sorggrupper for alle mulige slags tap må man nemlig bestemme seg: „Hva er liksom verst for deg, spør hun, snur seg mot meg; det at han var kjæresten din eller at han døde brått og uventet?“ For et spørsmål til en sørgende person! Å vite at dette spørsmålet ble svart på alvor! (At svaret mangler i boka, det er dette rommet som litteratur gir meg som leser.)

Marita Hansen lærte meg viktige nye ord på norsk:

Et blunk, fraværet, innmari.
Gravølet, å kave, andpusten.
Raushet, tilstedeværelse.
Bunnklang.

oslo-jakobsmesse

Jeg er 46 år gammel. Broren min var 46 da han døde. Forventet. Det skjedde for tolv år siden. Siden har vi bare vært fire søsken. En annen sorggruppe. Et annet tap. Men likevel. Hvor ofte har jeg tenkt at jeg har ei bok inni meg om alle disse kompliserte sammenhengene hvorfor han døde, hvordan vi lever med tabuet. Av og til tenker jeg at jeg helst ville skrive om alt dette på norsk… Men først og fremst håper jeg at Marita Hansen har ennå en annen bok inni seg en dag.

La oss snakke om alt, nå!

Det finnes allerede flere bokbloggerne som har skrivet anmeldelser:

altgodt.no gir beskjed at du „må kanskje leite etter den, bokhandlarane har plassert dei litt forskjellig rundt omkring i butikken, ikkje alltid heilt logisk, men spør etter den.“ – Spennende, ikke sant? Men i de siste dagene har jeg funnet boka riktig godt plassert blant nyhetene!

Bokelskerinnen.com er, som meg, fan av hennes språk: „Hun skriver melodiøst, vakkert og undrende, og har et blikk for fine detaljer i språket. Her er det ord og setninger som gjør at man gjerne tar en pause fra lesingen og reflekterer over det man nettopp har lest.“ – Elin tenker som meg at boka har niveauen som en roman.

favelastisk.blogg.no legger merke til at boka „er kort og lettlest, men må leses flere ganger for å oppdage alle de små språklige gullkornene som ligger gjemt under steinene.“ – Ja, det er sant og jeg har allerede lest dem to ganger på to dager.

miafrogner.no navner noe jeg er også særlig berørt av: „… og hun stiller alle de spørsmålene hun lurte på, lurer på: Hvordan vet hun at hun vet at han er død? Hvordan vet man når man sørger? Hvordan bygger man dynene rundt seg for å få den tyngden man trenger på kroppen for å få sove?“ – Det minner meg om min favorittsitat i boka:

„jeg blir stående og tenke på mormor. Jeg savner henne, skulle øsnke hun var levende. Jeg ville krøpet opp i fanget hennes, jeg ville vært som om jeg var sju år, jeg ville sagt at mormor, kan du fortelle mer om da du var liten. Jeg ville sagt mormor, kjæresten min døde. Kan du fortelle om da morfor ble drept i ulykken med hesten og brøytemaskina? Kan du fortelle om hvordan det var for deg å gifte deg igjen? Jeg ville sagt mormor, hvordan var det da også han døde et par år senere. Hvordan var det da to av døtrene dine døde, de var jo bare barn. Jeg ville sagt mormor, hva skal jeg gjøre nå. Og dette vil jeg si til henne til sommeren, jeg vil besøke henne der hun bor nå, hun bor i Finnmark på kirkegården under jorda“

(Og hver morgen våkner jeg, s. 53/54)

kirkegården

Vi snakker altfor sjeldent med de levende om alle disse tingene… Men i dag er det som om Marita og jeg har snakket litt med hverandre om alt. Hjertelig takk!

Autor

Hei hei, ich bin Dörte aus Hamburg. Seit ich als Jugendliche "Flucht in den Norden" von Klaus Mann gelesen habe, zieht es mich til Norge - jetzt endlich, mit Mitte 40, verbringe immer mehr Zeit im Jahr dort, am liebsten nördlich vom Polarkreis. Als Minimalistin reise ich gern mit leichtem Gepäck, am liebsten nach dem Prinzip des Slow Travel - und in 2016 möchte ich endlich das Wwoofing ausprobieren. Und Du? Ich freue mich auf einen Kommentar von Dir! Ha det bra!

2 Kommentare

Schreibe einen Kommentar

Deine E-Mail-Adresse wird nicht veröffentlicht. Erforderliche Felder sind mit * markiert.


*