Alle Artikel mit dem Schlagwort: anmeldelse

Vi var aldri brødre av Pia Edvardsen

Vi var aldri brødre – Pia Edvardsen | Anmeldelse

Kan man kose seg med en ebok? Pia Edvardsen har kommet ut med sin debutroman i forrige uke. Men først må jeg fortelle om at det er min første ebok! For noen dager siden fikk jeg øye på en melding om vårens debutromaner på Aschehoug forlag. Siden jeg leste meldingen snufsende og hostende i sengen min i Hamburg, måtte jeg finne en annen løsning enn å gå straks til NORLI… Etter å ha lest hele eboka i løpet av to mørke vinterdager, kan jeg rapportere: Ebøker gjør sin plikt, men jeg kan ikke kose meg med dem på samme måte som med ei trykt bok. Dessuten funker ebøker ikke når det gjelder bookcrossing… Tilbake til det egentlige temaet av blogg innlegget: debutantromanen „Vi var ikke brødre“ av Pia Edvardsen (den trettiårige dattera av Tove Nilsen). Boka er ganske kort, og historien er fort fortalt: Farmor i Nord-Norge er i ferd med å dø. Jegfortelleren og faren hennes drar nordover for å være ved hennes side og for å ordne ting etterpå. Søstra og mora som …

Anmeldelse: „Og hver morgen våkner jeg“ av Marita Hansen

Om å finne en ny normal Jeg er en tysk kvinne i førti-årene som trenger litt pusterom. Derfor er jeg her i Oslo, i fire uker, jeg har behov for fred i sinnet, for å bli flinkere i norsk, for å lese så mye og så lenge jeg vil – av og til døgnet rundt på forskjellige pene steder ute i byen. Som i går, da tok det meg fem timer for å lese hele boka „Og hver morgen våkner jeg“ av Marita Hansen – uten pause. Marita har heller ikke hatt noen pause siden Vidars død. Kjæresten hennes falt om og døde i armene hennes da begge to gikk på ski, uventet, etter 231 lykkelige dager. Ulykken skjedde for to og ett halv år siden. For å klare seg har Marita Hansen skrivet denne boka. Nå er Maritas (og Vidars!) historie ute, i rett tid til bokhøsten. Et stykke virkelighetslitteratur. Litteratur, selvfølgelig! Man kan kalle det en roman. Teksten er fint vevd, full av poesi. Språket er fortettet, forfatteren har arbeidet med teksten og …

Anmeldelse: „Endelig skal vi le“ av Birgit Alm

Midt i velstandslitteraturen som „Elskere“ av Mattis Øybø eller „Arv og miljø“ av Vigdis Hjorth har det dukket opp romanen „Endelig skal vi le“ av Birgit Alm som bryter med et annet  (ikke bare norsk) tabu: Hovedpersonen er fattig. Kan man lære seg å bli mett av lukt? Elinor, gjennom hennes øyne ser leseren verden, er en midt-tjue-årig alenemor, arbeidsledig og student via NAV-systemet. Hun lever med sin seks-årige sønn Ungen i vår midte i Oslo og anstrenger seg kraftig for å bli usynlig. Hun prøver å skjule fattigdommen sin for hele verden, ikke bare for naboene på Nordstrand men endog for sønnen sin. Men det er alltid det egne barnet som ei mor ikke kan ikke narre, selv om det lyktes henne å få ham inn på Steinerskolen gjennom en friplass-ordning På en smertefull presis måte beskriver Birgit Alm de små situasjionene når Elinor og gutten hennes opplever begrensningene fordi hun har dårlig råd: ikke noen egne seng (for ikke å snakke om et eget rom), ikke noen termokanne på tur med klassen og …

Anmeldelse: Elskere av Mattis Øybø

Sorg uten bunn En gang sa jeg til en mann at hvis jeg måtte velge, ville jeg heller bli hans elskerinne enn hans betratte kone. Etter å ha lest to tredjedeler av den nye romanen „Elskere“ av Mattis Øybø (Forlaget Oktober, 2016) husket jeg igjen hvorfor jeg bestemte meg sånn for dette… Det er bare en tilfeldighet at hovedpersons elskerinne dør i en bilulykke på 22. juli 2011, dagen av terrorangrepet i Oslo og på Utøya. Angrepet og Annas død har ingenting å gjøre med hverandre – ingenting mer enn datoen, men akkurat det er poenget: Mikkel får det forferdelig vondt av den alt dominerende offentlige sorgen over de døde av terrorangrepet mens han selv må skjule sin egen sorg om sin elskerinne. Etter min mening trenger Mattis Øybø egentlig ikke terrorangrepet for å illustrere den uutholdelige situasjonen der hovedpersonen befinner seg i. Kanskje bryter forfatteren et tabu ved å bruke nasjonens trauma nesten „bare“ som rammefortelling for en kjærlighetshistorie. Men jeg venter med spenning på de første anmeldelsene av norske bokbloggere. Kanskje jeg som tysk er litt for langt utenfor til å forstå hele betydningen. For en kjærlighetsroman av vår tid! …