Alle Artikel mit dem Schlagwort: anmeldelse

#52bøkerpå52uker – utfordring i 2020

#52bøkerpå52uker – dette skal … på nytt … være min utfordring. På nytt, det betyr: Jeg prøvde allerede i år (2019), men fikk det ikke til å dokumentere hele leseprosessen. Det vil si at jeg klarte det å lese 37 bøker i løpet av dette året, men verken klarte det å anmelde alle enten å vise dem på Instagram. Men nytt år – ny sjanse!

Blir du med? Da kan du gjerne skrive noe i kommentarfeltet eller i bloggen din med lenken til dette innlegget. I tilleg kan du følge med på Instagram!

REGLENE på #52bøkerpå52uker

  1. Les ei bok hver uke!
  2. Uka begynner på søndag unntatt den første uka som begynner 1. januar 2020.
  3. Det er greit å lese om igjen ei bok du allerede kjenner – men les den på nytt!
  4. All slags bøker er tillatt, inkludert barnebøker, diktsamlinger, e-bøker, lydbøker osv.
  5. Bruk #52bøkerpå52uker om du deler din leseglede på Instagram, Twitter eller hvor som helst!

Reglene har blitt til gjennom inspirasjon av den engelske versjonen read52booksin52weeks.com – men jeg synes selv at det er helt greit å tillate barnebøker.

Jeg har ikke ennå valgt ut åpningsboka, men jeg holder deg oppdatert.

Vi snakkes!

Øystein Lønns siste fortellling når Jon-Fosse-nivå

Anmeldelse av fortellingen Berners datter

Endelig har jeg lest min første bok av Øystein Lønn. Dette var hans nittende bok. Lesningen gjorde meg kjempeglad. Jeg liker den sakte fortellermåten med nøye betraktninger og enkle handlinger. Litteraturkritikeren Margunn Vikingstad, som arbeider som litteraturkritiker i Morgenbladetsammenligner Lønns skrivemåte i Berners datter med Karen Blixen. Jeg finner det naturlig å sammenligne med Jon Fosse – to forfattere det ikke er så verst å bli sammenlignet med! Mitt personlige terningkast er 6 for denne romanen.

Øystein Lønn har lagt fortellingen til et kystmiljø på 1800-tallet. Leseren blir med da tre einstøinger, bosatt på en liten øy ved Sørlandskysten, bestemmer seg for å seile over havet til København. Det gjelder å få solgt noen gullfigurer funnet under dykking etter skjell, men bak dette målet åpenbarer det seg etter hvert den egentlige grunnen til reisen: Berners datter som en gang var gift med en av karene …

«Lønn har skrellet vekk alle unødigheter», sier Maja Troberg Djuve i Dagbladet. Jeg er enig med henne. Det som har blitt tilbake, er poetiske setninger om å leve med det som havet har å gi, om ensomhet og den uendelige lengselen etter noen man kan føle seg hjemme hos.

Etter min syn må man lese boka nesten som en diktsamling. Man må stoppe etter noen sider, man må kanskje gjenta noen setninger ved å lese dem høyt. Her kommer en av mine favorittpassasjer der kona til Reite (en av kompisene til Berner på den lille øya) blir introdusert:

Han pustet ut og berørte håret hennes.
«Hun vil bestemme hva du bør ha på deg. Hvilke bukser. Sko. Skjortens farge. Om håret bør klippes, og om du skal spise torsk, sei eller hummer til middag. Hun vil bestemme om du skal sanke kamskjell eller være fattig.»
Hun så lattermild på Reite.
«Det er helt riktig», sa hun. «Om mulig ville jeg bestemme stjernenes sig over himmelen, månens faser, vinterens lengde, sjøens farge og når solen skal varme. Jeg vil bestemme hvem som bør få barn med hvem. Og hvem som bør det la være. Alt ville bli mye enklere og bedre da.» (s. 19)

Dette har andre skrevet om boka

Tro det eller ei så har jeg ikke funnet en eneste anmeldelse av boka av noen bokbloggere, og jeg har bare funnet fem vurderinger på bokelskere.no. Da fikk boka gjennomsnittlig terningkast 4,8. Det jeg har funnet er tre bokanmeldelser i Dagbladet, Morgenbladet og Aftenposten. De siste to er ikke tilgjengelige uten abonnement. Derfor siterer jeg her bare en stemme om Berners datter:

«Årets bok fra Lønn er lekende lett lest, men ikke like lett forstått. Det er enklere å peke på hvordan Lønn forteller, enn eksakt hva han sier med fortellingen.

Det er ikke så farlig – selve reisen gjennom boka er gleden. Fortellingen kan ligge å duve litt i leseren etter at permene er lukket. Så åpner kanskje alt seg. Eller noe. «Berners datter» er vakker skrivekunst om livskunst, om kvinner og menn, om verdien og vekten av kjærlighet, fellesskap og stille samvær.» (Maja Troberg Djuve i Dagbladet, 28.04.2018)

Forlaget om boka

På en øy ved Sørlandskysten lever Peder Ross av å dykke etter skjell. I en storm har en baltisk skute forlist i det urene farvannet nær ved, og på havbunnen finner Ross en lerretspose med noen små, vakre figurer han tror kan ha verdi. Han allierer seg med nabo og venn Berner, en bereist og erfaren mann, som mener de bør seile til København for å finne en kjøper til figurene. En tredje nabo, Allert, blir med som rormann og navigatør i den lille åpne farkosten de krysser Skagerrak med. Seilasen er risikabel. Og da de når fram til Nyhavn, skal det vise seg at reisen også har et annet mål, langt viktigere enn penger og rikdom.

Berners datter er en fortelling om menneskelige relasjoner på en liten øy hvor alle kjenner hverandre, og liv leves etter faste mønstre. Likevel vil de valg man tar føre til utfordringer, og tilsynelatende ubetydelige tilfeldigheter gjøre at livet tar en annen retning. (Gyldendal)

Fakta

  • Tittel: Berners datter
  • Forfatter: Øystein Lønn (*1936 i Kristiansand)
  • Forlag: Gyldendal
  • Utgitt: 2018
  • Status: Forfatterens 19. skjønnlitterære bok siden 1966
  • Antall sider: 120
  • Språkform: Bokmål
  • Sjanger: Fortelling
  • Kilde: Leseeksemplar (e-bok) fra forlaget
  • Forfatterportrett: Morten Brun (lastet ned her)

Klarer Selma Lønning Aarø å rehabilitere Anna Munch?

Anmeldelse av romanen Hennes løgnaktige ytre

Opprinnelig hadde Selma Lønning Aarø planlagt å skrive en biografi om Anna Munch, denne forfatterinnen som var gift med fetteren til Edvard Munch og som i 1897 ble anmeldt av Knut Hamsun til politiet på grunn av stalking og ond omtale. Men Selma Lønning Aarø fant ikke nok kildemateriale. Og det som allerede var skrevet om Anna Munch, hadde kommet ut av pennen til Hamsuns mannlige biografer – og de hadde satt henne i et dårlig lys.

Selma Lønning Aarø tok derfor i bruk et knep: Hun fiksjonaliserte forfatterinnens liv og skrev en historisk roman, en kunstnerroman. Hun brukte alle fakta hun kunne få tak i, men fylte opp med fantasi og tolkning.

Denne bakgrunnen vekket interessen min. Jeg er glad i biografier og særlig glad i biografier med en litterær stil. Siden Selma Lønning Aarø er en erfaren og etablert forfatter, kan man vel forvente seg en hel del. Jeg lot meg heller ikke skremme av de 304 sidene selv om jeg hadde planlagt å lese ei bok hver uke (les mer om mitt projekt #52bøkerpå52uker).

Jeg må innrømme at det tok tid – nesten 100 sider – før jeg ble fanget. Begynnelsen var verken fugl eller fisk. Teksten virket som ikke ferdig bearbeidet fra biografi til roman. Fortellerstemmen var ofte ikke plausibel, og for mange fakta som måtte med, ødela spenningen. Men etter hvert falt alt på plass og jeg var glad for at jeg ikke hadde gitt opp. Midtpartiet av romanen ble en skikkelig „pageturner“.

Det som gir romanen dybde er det øvrige plottet, nemlig partiene der Anna Munchs datter Signe overtar fortellerstemmen. Leseren får vite om hennes tunge skjebne på slutten av andre verdenskrig. Etter hvert blir Signes erindringer en viktig motspiller mot Annas indre monolog.

Klarer Selma Lønning Aarø å rehabilitere Anna Munch?

Siden man vet at Knut Hamsun forlangte at Anna Munchs mentale tilstand skulle bli undersøkt, venter man som leser på oppløsningen: Var hun syk, var hun gal – eller ingen av delene? Selma Lønning Aarø overlater den siste tolkningen til leseren. Hun nærmer seg Anna Munch med respekt og empati. Hun viser frem hvor mye det koster Anna Munch å bryte med sosiale konvensjoner og forventninger. Men etter min smak kastet Selma Lønning Aarø bort sjansen til å komme med en virkelig ny tolkning av hendelsene mellom Anna Munch og Knut Hamsun. Hendelsene virker som om de presenterer litt mer av det samme. Leseren følger Anna Munch inn i en nesten manisk tilstand. Knut Hamsun blir – en gang til – mannen som forsøkte å holde henne tilbake.

Men det lyktes Selma Lønning Aarø å skyve på problemstillingen: Anna Munch fremstilles som en intellektuell kvinne som ikke bare ville være Hamsuns elskerinne, men hans kompis, hans samtalepartner på alvor. Slike tanker om likestillingen av menn og kvinner finnes det flere av i Anna Munchs romaner, det har jeg lest om. Og her fins helt sikkert nøkkelen til en ny tolkning av forfatterinnens liv. Jeg hadde lyst til å få vite mer om Anna Munchs idéer. Men siden det nå har blitt en roman, mangler selvfølgelig slike diskurser.

Kan jeg anbefale boka?

Ja, hvis du ikke bare liker en god roman, men i tillegg er interessert i enten Norges kvinnehistorie eller litteraturhistorie eller Knut Hamsun.

Nei, hvis du bare vil lese en god roman. Plottet tar for mange omveier – ja vel, slik er livet, men det er det som skiller en biografi fra en tettskrevet roma

Dette har andre bokbloggere skrevet

Det som hevet denne romanen for meg var språket; «Hennes løgnaktige ytre» er skrevet i en språktone som gir romanen en 1800-talls atmosfære. Dialogene er spesielt godt skrevet. Her er det få språklige anakronismer, og måten de er utført på får karakterene til å framstå enda mer levende. Jeg liker også at romanen er skrevet i historisk presens.
(Bokelskerinnen)

Dette er glimrende lesning! Det er befriende å lese om Knut Hamsun i hans tidlige år, før de nazistiske hendelsene som preger det meste jeg leser om ham. Det var utrolig spennende å lese om forfatteren Anna Munch, som var for meg helt ukjent.  (Tine sin blogg)

Dette er en absolutt leseverdig og interessant roman, som bør finne veien til mange lesere.  Den er også gripende og trist, trist fordi den viser hvor vanskelig det var å være kvinne på denne tiden. Anna hadde talent, men etter at hun fikk alle mot seg, mistet hun både status som forfatter, inntekt og levde svært kummerlig. De mannlige biografene som Aarø har brukt som kilder har heller ikke levnet Anna Munch noen ære. Romanen har også sine komiske sider, ja, de var et underlig par disse to, slik de holdt på. (Artemisias Verden)

Forlaget om boka

I april 1897 kunne man lese i Verdens Gang at Knut Hamsun anmeldte forfatteren Anna Munch til politiet og forlangte hennes mentale tilstand undersøkt. Bakgrunnen var at det den våren hadde blitt spredd en rekke anonyme brev som svertet ham. Hamsun var overbevist om at brevene kom fra henne. Dette danner utgangspunktet for en helt særegen kunstnerroman: En tragisk, intens og hittil ukjent historie om å være kvinne og kunstner. Den vekker et glemt forfatterskap til live, og kaster nytt lys over norgeshistoriens mest omdiskuterte forfatter. (Cappelen Damm)

Fakta

  • Tittel: Hennes løgnaktige ytre
  • Forfatter: Selma Lønning Aarø
  • Forlag: Cappelen Damm
  • Utgitt: 2016
  • Status: Forfatterens 19. bokutgivelse
  • Antall sider: 304
  • Språkform: Bokmål
  • Sjanger: Historisk roman
  • Kilde: Kjøpt selv som e-bok

Vestregata i Tromsø – når ei bok og livet møtes

For tre uker siden skjedde det noe som etter mitt syn er det som utgjør den egentlige meningen med det å lese ei bok: Teksten blandet seg inn i livet mitt på en helt fantastisk måte. Det vil jeg fortelle om nå.

Jeg var på reise i Tromsø og kjøpte boka Vestregata av Ingun Alette Mæhlum og Christine Kristoffersen Hansen (utgitt 2017). Førstnevnte av disse to tok de uttrykksfulle bildene i boka, den andre fant så fine ord for å beskrive to dusin mennesker som bor akkurat i denne 800 meter lange gaten i Tromsø. Vestregata ble bebygd i tiåret fra 1850 til 1860 og var den gang ei typisk håndverkergate med mange tønnemakere, tømmermenn og sjøfolk i tillegg. Av den opprinnelige bebyggelsen er det bare noen hus tilbake. Mye har forandret seg. Hvem bor i gata i dag og hva slags liv lever de? Og kunne man lage ei hel bok av dette som kunne begeistre lesere utenfor byens grenser? Forordet begynner slikt: „Alle har en historie. Alle har noe å formidle, noe å lære bort og noe å dele. Med dette utgangspunktet utfordret vi oss selv: Vi tar for oss et lite og avgrenset området, og snakker med dem som bor og lever her. Hvilke folk og fortellinger vil vi da finne?“

Prosjektet fungerte vel bedre enn Ingun Alette Mæhlum og Christine Kristoffersen Hansen kunne ha tenkt seg i begynnelsen: Det var utrolig hvor mange ekstraordinære livshistorier de fant i ei enkelt gate! Eller er det bare måten de klarte å fokussere på – ved kamera og tastatur, slik at menneskene begynner å „stråle“? Boka er full av kjærlighet, mot og energi. Det fins et ektepar som er gift for andre gang etter å ha vært skilt i 27 år. Det fins en gjeng av seks herrer, alle over 80 og alle ektemenn, som møtes hver eneste dag klokka halv elleve, for å gi dagen innhold, mening og moro. Det fins en familie fra Syria som heldigvis ikke druknet i Middelhavet, en internasjonal delegat for AA (anonyme alkoholikere), en Robin Hood (det forklarer jeg senere), en munk, en kvinne som forhindret utbyggingen av politistasjonen som ville ha forandret hele gata – og flere til.

Forfatteren kommer bare med noen få linjer om livshistorien til de forskjellige menneskene, med to eller tre små sitater av den portretterte personen – og vips, så ser leseren en hel verden foran seg. Ved å fordype seg i deres drømmer og deres håp, i deres beslutninger og tolkninger, dyrker Christine Kristoffersen Hansen mat for tanken i denne boka. Portrettbildene forteller enda mer – det er fine komposisjoner av menneskene foran eller inni sine hus.

Jeg leste boka med en gang på en søndag. Etterpå ruslet jeg i gata og følte meg nesten hjemme. Da kom jeg opp med idéen om å ta en tur dit en gang til når butikkene og kaféene i gata er åpne, altså på mandag. Først ventet jeg foran Heracleum bo- og servicesenter for å sjekke om jeg kunne få tak i de seks herrene. Men jeg så ingen av dem, og jeg hadde ikke nok mot til å gå inn og spørre etter dem.

Rett på andre sida har Alf Pedersen sin bruktbutikk „Robin Hood“. Døra stod allerede åpen selv om han egentlig åpner klokka elleve. Med boka i hånden gikk jeg inn og rett på sak: “Nå har du blitt berømt!“ og da var vi i gang med å prate en stund. Vi snakket om alternative måter å handle og dele eiendom på. Alf utlever sin Robin-Hood-idé. I tillegg har han flere interesser som ikke er beskrevet i boka. Han viste meg for eksempel et manus om en historie fra den andre verdenskrigen som han var i ferd med å skrive. På veggen så jeg et bilde med ham ved siden av statsminister Erna Solberg. Dette oppmuntret meg til å be om en selfie. Vi lo mye under mine tre forsøk …

Nå var jeg i gang! Men siden „sommerstengt“ er et mye brukt konsept her i juli, var det først helt på den andre enden av gata at jeg fant den neste åpne døra. Det var Kafé X som egentlig bare ble nevnt i en setning i boka. Kafé X er en rusfri møteplass for nettverksbygging i trygge sosiale omgivelser. Tilbudet drives av Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon i samarbeid med MARBORG.

Roger, en av de faste ansatte, tok meg varmt imot, og han viste meg hele huset og fortalte litt om historien bak huset i forbindelse med prosjektet. Det var lett og godt å snakke litt om mine egne erfaringer som pårørende til en alkoholiker. Fort ble jeg kjent med alle de andre som jobbet på kaféen som frivillige. Vi koste oss i sola og lo mye. Særlig en kar fra Madagaskar var kjempeflink til å lære tyske ord og uttrykk. “Gib Gas!“ og “Mach hinne!“ ble hans favoritter. Jeg beklaget virkelig at jeg ikke var så flink når det gjaldt å lære ord på hans morsmål (gassisk).

Egentlig kunne jeg ha blitt sittende litt lenger, for det kjentes som om jeg hadde funnet nye venner. Hvis jeg en vakker dag vil få muligheten til å leve i Tromsø en stund, da vet jeg hvor jeg ville engasjere meg.

Det var fortellingen min om det som skjer når man nærmer seg et slikt stykke virkelighetslitteratur med hele sitt hjerte. Jeg skjønner nå bedre enn før at både det å lese ei god bok og det å snakke med et menneske om det han eller hun virkelig bryr seg om, det har den samme verdien. Og hvis jeg ikke allerede hadde nok slike prosjekter, ville jeg ha tenkt på å oversette denne boka til tysk…

 

Anmeldelse: Et sted skinner det – roman av Vibeke Riiser-Larsen

Hvis jeg skulle skrive om denne boka på samme måte som seksordsnovellen à la Hemmingway, ville det være slik: Livet hennes er et åpent sår. Eller mer konkret: Alle vek bortsett fra mine lik.

Jeg snakker om Et sted skinner det av Vibeke Riisen-Larsen, en oversett debutroman fra 2015. Bare noen bokbloggere omtalte boka, og ingen profesjonell anmeldelse finnes på de tradisjonelle mediene. Men som bloggeren Rose-Marie Christiansen så riktig har kommentert, er det én ting å skrive god litteratur – å få den fortjente oppmerksomheten er dessverre noe helt annet (kilde).

På 220 sider kommer vi lesere dypt inn i livet og tankeverdenen til Sigrid, en ung kvinne som jobber i informasjonsdisken i en butikk à la Clas Ohlson. Den røde tråden i boka er hennes ensomhet som begynte altfor tidelig som barn. Mora og faren hennes sviktet på flere måter. Vi får ikke vite alt, for leseren får kun glimtvise tilbakeblikk, men vi får nok til å bli fanget slik at vi kan tenke oss vår egen versjon. Vibeke Riiser-Larsen gir rom for det særegne ( slik det må være med god litteratur). Hovedpersonen har utviklet en enorm angst for å binde seg. Det gjør vondt å lese på hvilket grusomme vis hun forsøker å takle det sosiale livet. For å holde ut har hun barberbladet i lommen og musene i fryseboksen på loftet. Mer vil jeg ikke avsløre utover én ting til: Alt blir først så mye bedre og (akkurat derfor) senere så mye verre med Snorre som stadig kom innom i butikken…

„Sigrid hadde gått ut før han våknet. Hun husket ikke så mye av det som hadde skjedd, bare at det hadde vært alt på en gang. Klær og dyner og kropp og varmt. Og nå lå han i sengen hennes. Hun satte seg ned på stubben med den røde flekken. Tok frem tollekniven hun hadde kjøpt for å spikke pinner til Alma, og stakk tuppen i pekefingeren helt til det gikk hull.“ (s. 34)

Jeg fant boka for noen dager siden på salg på NORLI ELDORADO i Oslo (Løp! Det finnes flere på halv pris!). Jeg leste den i løpet av ett døgn og gikk tilbake før og kjøpe to eksemplarer til. Jeg håper boka får større oppmerksomhet. Det er forhåpentlig ikke for sent å hylle denne talentfylle debutanten. Vibekke Riiser-Larsen må skrive videre. Hun kunne vel bli vår neste Karin Fossum. Denne sammenligningen er ikke for dristig, tro du meg!

Hvis du er en bokblogger eller bokstagrammer og har lyst til å omtale boka og gi den videre etterpå, så bare gi beskjed via kommentarfeltet inntil ondsdag, 16. mai 2018. Du får boka gratis av meg – jeg har to eksemplarer jeg ville gjerne gi bort. Blant alle som melder seg, blir det tombola. Lykke til!

Forlag: Aschehoug 2015 (bare ebok igjen)
ISBN: 978-82-03-35896-8