Alle Artikel in alt på norsk

Anmeldelse: „Endelig skal vi le“ av Birgit Alm

6. Oktober 2016

Midt i velstandslitteraturen som „Elskere“ av Mattis Øybø eller „Arv og miljø“ av Vigdis Hjorth har det dukket opp romanen „Endelig skal vi le“ av Birgit Alm som bryter med et annet  (ikke bare norsk) tabu: Hovedpersonen er fattig.

Kan man lære seg å bli mett av lukt?

Endelig skal vi le - roman av Birgit AlmElinor, gjennom hennes øyne ser leseren verden, er en midt-tjue-årig alenemor, arbeidsledig og student via NAV-systemet. Hun lever med sin seks-årige sønn Ungen i vår midte i Oslo og anstrenger seg kraftig for å bli usynlig. Hun prøver å skjule fattigdommen sin for hele verden, ikke bare for naboene på Nordstrand men endog for sønnen sin. Men det er alltid det egne barnet som ei mor ikke kan ikke narre, selv om det lyktes henne å få ham inn på Steinerskolen gjennom en friplass-ordning

På en smertefull presis måte beskriver Birgit Alm de små situasjionene når Elinor og gutten hennes opplever begrensningene fordi hun har dårlig råd: ikke noen egne seng (for ikke å snakke om et eget rom), ikke noen termokanne på tur med klassen og altfor ofte den samme billige maten. Mora vet at sønnen vet og at han prøver å skjule skuffelsen sin. „Fine Ungen“ tenker hun derfor på slutten av flere kapitler – det gjør vondt å lese…

Det kaller jeg virkelighetslitteratur.

Er „Endelig skal vi le“ et godt stykke litteratur? Jeg har funnet en anmeldelse som kaller romanen middelmådig (uten begrunnelse), en annen som er veldig kritisk til en manglende dramaturgisk oppbygning, som påstår at romanen er uten et sentralt vendepunkt. Men kanskje er akkurat det hvor temaet og skrivemåten møtes: i et liv fanget opp av velferdsstaten, men uten virkelige sjanser for å komme seg ut av situasjonen. Fattigdom omgitt av velstand påvirker tankeganger og munner ut i skam og selvforakt. Og da begynner den onde sirkelen.

Birgit Alm - kilde: Tiden Norsk Forlag
Birgit Alm – kilde: Tiden Norsk Forlag

„Endelig skal vi le“ er Birgit Alms debutroman. Forfatteren er en nesten 50 år gammel litterarturviter og tekstarbeider, bosatt i Oslo. Det er allerede alt jeg vet om henne og det er mer enn nok fordi kunsten verken stiger eller taper i verdi ved å bruke biografiske referansepunkter. (Hjorth-saken, vet beskjed?!)

Birgit Alm har ikke beskrevet noen „utgang“ fordi det ville være (hva angår temaet) en løgn, men ikke fordi hun ikke kunne det. Det som gjør romanen særlig sterk er jo nettopp en beklemmende ærlighet med hensyn til Elinors tanker mens hun opplever alle disse „små“ katastrofene som lus og mus. Ja, flere ganger måtte jeg virkelig le, romanen er tross alt underholdene.

Vi alle kjenner den flere hundre sider lange sindige strømmen i romanene av Karl Ove Knausgård. Her må vi bare holde ut 238 sider uten løsning, uten eksistensielle „forandring“. Men er det nødvendig? Forandringen foregår inni meg som leser mens jeg begriper følelser jeg har ikke opplevt selv. Følelsen mens jeg må nøye meg med lukten av bakverk, følelsen når jeg tenker om over tjue fødseldagerpresanger for alle klassekameratene, følelsen hver eneste gang jeg tør ikke å be om hjelp…

Har romanen forandret min virkelighet? Et stort JA. Og derfor anbefaler jeg på det sterkeste å lese „Endelig skal vi le“ og å tenke selv: for et stykke virkelighetslitteratur!

*

oslo-liggende-mann-skultpur

Anmeldelse: Elskere av Mattis Øybø

28. September 2016

Sorg uten bunn

En gang sa jeg til en mann at hvis jeg måtte velge, ville jeg heller bli hans elskerinne enn hans betratte kone. Etter å ha lest to tredjedeler av den nye romanen „Elskere“ av Mattis Øybø (Forlaget Oktober, 2016) husket jeg igjen hvorfor jeg bestemte meg sånn for dette…

mattis-oybo-elskere-oktober-forlaget
Å lese den nye romanen „Elskere“ av Mattis Øybø gjorde meg andpusten. – kilde: forlaget Oktober

Det er bare en tilfeldighet at hovedpersons elskerinne dør i en bilulykke på 22. juli 2011, dagen av terrorangrepet i Oslo og på Utøya. Angrepet og Annas død har ingenting å gjøre med hverandre – ingenting mer enn datoen, men akkurat det er poenget: Mikkel får det forferdelig vondt av den alt dominerende offentlige sorgen over de døde av terrorangrepet mens han selv må skjule sin egen sorg om sin elskerinne. Etter min mening trenger Mattis Øybø egentlig ikke terrorangrepet for å illustrere den uutholdelige situasjonen der hovedpersonen befinner seg i. Kanskje bryter forfatteren et tabu ved å bruke nasjonens trauma nesten „bare“ som rammefortelling for en kjærlighetshistorie. Men jeg venter med spenning på de første anmeldelsene av norske bokbloggere. Kanskje jeg som tysk er litt for langt utenfor til å forstå hele betydningen.

For en kjærlighetsroman av vår tid! En roman om all slags kjærlighet: som ektemann, som far til hans sin sytten år gamle sønn og sin tre måneder gamle datter, som sønn til hans gamle mor – og som elsker. Alle typer kjærlighet har sin plass, alle er på en måte vevd og knyttet sammen sammenvokst slik at når det mangler én, alle har det vondt. blir alle vondt. Mattis Øybø beskriver med mye finfølelse og humor et følelseliv av en moderne mann, små hendelser, daglige dialoger og hemmelige tankeleker – og hvordan alt kommer ut av kontroll. Samlivet (eller enda mer: samfunnet) er et korthus og døden tar rett og slett noen kort. (Og naturligvis fordyper terrorangrepet dette temaet.)

oslo-ibsen-sitatTo timer hver fjerde fredag i tretten år, omregnet omtrent to uker levd liv med hverandre. Annas regler. Hva betyr dette for Mikkels rett til å sørge? Døden virker så tragisk fordi det ikke bare betyr døden av levd liv men også døden av mulighetene for mer eller for å leve anderledes med hverandre. Sorgen til Mikkel synes å være uten bunn. Og så bryter han tabuet fordi å blir utenfor livet hennes, det får han ikke til. Han går i begravelsen, han dukker opp foran huset hennes og kommer for å snakke med datteren hennes… Anna hadde forsøkt å kontrollere livet med strenge regler men ingen kan kontrollere døden og hva som skjer etterpå med de pårørende. Etter å ha lest halvparten av romanen tenker leseren å vite hva som må komme i løpet av den siste delen. Og da jeg vet hva det kan bety fordi jeg har opplevd (og overlevd) dette selv, som betratt kone, da var jeg nesten andpusten mens jeg leste resten av boka.

Mattis Øybø - kilde: forlaget Oktober
Mattis Øybø – kilde: forlaget Oktober

Men fordi Mattis Øybø er en stor forfatter har han funnet en annen vei ut for hovedpersonen sin enn å omskreve det som kjærlighetshistorien av Mikkels kone og Annas enkemann som i et mareritt. Derimot eller derfor er det på en måte smertefullt å lese denne romanen, men jeg ønsker ikke å gå glipp av en eneste linje. Sidene er fulle av mat for tankene om våre verdier og vårt ansvar for våre handlinger. Øybø viser at der fins det en sjanse for en forsoning med slutten på mulighetene i livet, med det som ikke kan kontrolleres, med livet man har valgt.

Jeg håper virkelig at noen oversetter denne romanen til tysk – som ville være den første oversettelsen av en Øybø-roman. Men nå sier jeg først og fremst:

Du må lese „Elskere“.
Det fordyper ditt liv.

 

Hva har bøker og frø felles? Tanker om morgendagens bibliotek

20. August 2016

Hva har bøker og frø felles? Hm… Jeg tenker om det nye som begge sår – de nye plantene, de nye tankene. (Vi alle vet at ikke alt spirer frem…) Men det er ennå noe annet: Du kan låne begge to. Ja, riktig! Og hva du kan låne må du også kunne levere tilbake! Hvordan? Hvor det? På Deichmanske bibliotek i Oslo er det mulig.

I vår begynte filialene i Torshov og Nydalen med dette eksperimentet og til juni hadde de allerede lånt ut nesten 800 frøposer. „Et vellykket tiltak“ sa avdelingslederen til avisen „Aftenposten“. Ideen bak frøbiblioteket er at folk leverer frø tilbake til høsten fra plantene som i mellomtiden har blitt dyrket. Selv om ikke „alle“ frø kommer tilbake, er det et spennende forsøk for å skape fremtidas bibliotek. På nettsiden står: „Du kan også levere frø som du ønsker å donere til frøbiblioteket allerede nå. Disse vil bli lagt i en egen seksjon, fordi frøbiblioteket ikke kan garantere for kvaliteten på disse.“

Faktisk er det allerede lenge siden at biblioteker bare tilbød utlån av bøker eller andre medier. Biblioteker i Norge (og andre steder) binder forskjellige tjenester og tilbud såsom språkkafé, møtteplass, spillested for opplesninger og diskusjoner osv. Denne listen virker logisk. Men det finnes også merkelige utviklinger, for eksempel en blanding av bibliotek og postkontor. Det kan ikke være en løsning å gi bibliotekarer slike beskjeftigelser, ikke sant?

Et bibliotek er ikke bare et eller annet sted. Målsettingen er tydelig beskrevet i loven: „Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt.“

Biblioteker kan være et av de viktigste verktøy for integrering fordi det er ofte de første stedet hvor flyktninger og innvandrere finner tilgang til språk og informasjon om regionen og datamaskiner som kan brukes gratis og hvor de kommer i kontakt med folk. (Hvorav den ene er Amal Aden – kjenner dere henne?) Nettopp i vår digitale tid er det viktig å beholde et fritt tilgjengelig kultursted åpent for alle i hver kommune. (I 2004 fantes det 865 folkebibliotekavdelinger i Norge.) Naturligvis er det nødvendig å finne nye veier for å formidle litteratur og kunnskap men nye tjenester må ikke gå på bekostning av kjerneoppgave.

Så hva om frøbiblioteket? Prinsippet av å låne ut er beholdt. Og hagekunsten er en viktig del av kulturen og det finnes mange bøker som har blitt skrevet om det… Og utover og metaforisk sett har bøker og frø noe felles – se ved starten av stilen. Sirkelen er fulført.

fro-1