Mitt første stykke kort prosa på norsk – med dyptfølt takk til Yvonne Moutoux

Wanderlust

Lesning

„Jeg vet at jeg heller vil ikke være hjemme her enn et annet sted.“ Det er forfatteren Marlen Haushofer fra Østerrike som har skrevet denne setningen. Om hjemmet sitt. Setningen var mottoet av avhandlingen min på universitetet i Hamburg, snaue tjue kilometer fra foreldrehjemmet.

Bøker var mitt sanne hjem. Jeg har alltid ønsket å være et annet sted. Født i Nord-Tyskland, vokste vi opp i en landsby, men utenfor enhver idyll. Vi ønsket bare å flykte. Mine søstre klarte, tross alt, å flytte til en landsby videre og til Nordsjøen. Det virket som om brødrene mine var modigere. Den ene har kom seg nesten 300 kilometer langt unna – den andre opp i himmelen, allerede for ti år siden. I ett år skal jeg bli like gammel som han da han dro.

I femtenårsalderen leste jeg „Flukten til Nord“ av Klaus Mann. Og begynte å drømme om Norge. Om Nord-Norge, for å være nøyaktig. Tretti år senere fortalte mora mi om sin favorittbok: „En Kvinne opplever Polarnatten“ av Christiane Ritter. Da forsto jeg alt.

Bagasjen

Jeg tok mora mi med på reisen til Norge. Dette var hennes første gang, i en alder av 84 år. Jeg har henne nesten alltid med meg, på godt og vondt, hele livet mitt. Av alle likner jeg mest på henne. Jeg har hennes hvite hår, jeg har hennes høye stemme når hun eller jeg er uoppriktik. Når vi snakker med hverandre er våre stemmer alltid nesten en oktav for høy. Også under den hele lange reisen med Hurtigruten.

Da vi nærmet oss Tromsø ba jeg henne om å sitte og vente på dekk. Jeg gikk i land, i landet av mine drømmer. Jeg hadde fire timer. Det måtte være nok tid for å føle om det var riktig å bli her. Og det VAR nok. „Jeg har fortsatt en koffert i Berlin“ sang Marlene Dietrich om slik en lengsel. Det er mer enn en koffert som venter på meg i Tromsø – jeg la hele livet mitt igjen der.

Lysning

Allerede to år er gått. Men nå kjenner jeg datoen: På syvogtyvende november går sola ned i Tromsø. Siden jeg vet det, går jeg gravid med en plan, den siste planen. Etterpå vil jeg bare leve. Sakte og stille, her og nå. Uten forståelse for alle. Uten unnskyldning for alt. Uten skyld og uten flukt innover. Og dette skiller oss, mor! Den syvogtyvende november. Jeg vil være der.

Dörte Giebel, Februar 2016