alt på norsk Bokanmeldelser (norsk)

Anmeldelse: „Ensom planet“ av Birgit Alm (roman 2018)

Karianne kjenner Boris fra før da de to var naboer. Mens hun klarte å komme litt oppover på den sosiale rangstigen, begynte han å drikke. Til slutt levde han på trygd og bodde i en kommunal leilighet på Sandaker i Oslo. I de siste årene hadde de to knapt hatt kontakt, men til tross for dette blir Karianne utpekt som Boris‘ nærmeste. Det blir hun som får den tvilsomme æren å rydde opp i dødsboet etter at han plutselig døde på en reise.

Som leser blir jeg kjent med Karianne i det øyeblikket da hun åpner døren til Boris‘ leilighet for første gang etter hans død. Boka er skrivet i nåtid. Jeg er med på hennes rundtur gjennom rommene i leiligheten, jeg følger hennes tanker og jeg blir etter hvert kjent med Boris gjennom hennes øyne. Jeg følger med i tilbakeblikk da hun minnes sine få møter med Boris, inkludert en felles julaften for flere år siden.

Etter hvert blir det – på en beklemmende måte – synlig at Karianne og Boris har mer til felles enn hun noensinne vil innrømme. Ja, hun har hatt jobb, mens Boris har levd på trygd. Ja, foreldrene hennes er fortsatt i live, mens han drakk mer og mer etter døden av først nevøen, så søstra og så foreldrene innen to år. Men deres sosiale fattigdom ligner hverandre uansett. Hun skjuler for kollegene at det ikke finnes noen nærmeste i hennes liv unntatt foreldrene. Og det året da foreldrene bestemte seg for å reise til utlandet i jula, havnet Karianne i en felles julekveld med naboen Boris. Dagene før hadde hun prøvd å finne en jobb som frivillig på julaften hos en organisasjon som skulle arrangere jul for bostedsløse, rusmisbrukere, romfolk og andre utstøtte. Ironien er at det faktisk var venteliste for å bli med på detteslik at Karianne som jo selv trengte hjelp med å skape seg selskap, ble sittende igjen alene. På ettermiddagen «noen timer før kirkeklokkene ringte høytiden inn» (s. 55) traff hun Boris i trappa og de bestemte seg spontant for å spise middag sammen:

«Jeg var beskjemmet over å være sammen med en som kunne passet inn på en av tilstelningene jeg ønsket å jobbe på. På den annen side, moren min snakket alltid om at vi, som var så heldige, måtte gi noe tilbake. Til Afrika, hadde jeg sett for meg. Nå bestemte jeg meg for at det var Boris jeg skulle gi noe tilbake til» (s. 55).

Som leser skjønner jeg med en gang at forskjellen som Karianne legger vekt på, egentlig ikke eksisterer. Hun har ikke noe å gi, hun er selv trengende. Ingen av dem klarer å skaffe seg et sosialt nettverk av egen kraft. Derfor er det ikke overraskende at begge to prøvde å finne noen på datingsiden Sukker. Det tar en stund før Karianne erkjenner, ved at hun oppdager flere esker med utskrifter av e-poster og chatprotokoller, at Boris kom henne særlig nær på nett uten at hun visste det. Jo, det kan være ganske skremmende å se hvor fort man mister kontrollen med å kunne regulere avstanden til noen …

Birgit Alm – kilde: Tiden Norsk Forlag

Men det mest skremmende er å skjønne at vi alle i dag har flere og flere muligheter til å neddysse – overfor de andre og overfor oss selv – hvor lite slike nettkontakter egentlig betyr i det virkelige livet. Birgit Alm forteller på 108 sider (teksten er nok mer en lang novelle enn en kort roman) om den nye, sosiale fattigdommen som kan ramme oss alle i storbyen, ikke bare dem som naver! Hennes fortelling minner oss om at vi ikke bør heve oss over dem som – mer åpenbart enn andre – kjemper med livets utfordringer. Grensene er flytende. Hvem vet egentlig med bestemthet hvem som er vinner og hvem som er „loser“…

Jeg har vært fan av Birgit Alm siden hennes første roman Endelig skal vi le (du finner anmeldelsen min her) som allerede hadde det underprivilegerte Norge som tema. Etter den nye boka Ensom planet som kom ut for noen dager siden, er jeg enda mer fan.

Og for andre gang sier jeg nå: Les! Les! Les!

Autor

Hei hei, ich bin Dörte aus Hamburg. Seit ich als Jugendliche "Flucht in den Norden" von Klaus Mann gelesen habe, zieht es mich til Norge - jetzt endlich, mit Mitte 40, verbringe immer mehr Zeit im Jahr dort, am liebsten nördlich vom Polarkreis. Als Minimalistin reise ich gern mit leichtem Gepäck, am liebsten nach dem Prinzip des Slow Travel - und in 2016 möchte ich endlich das Wwoofing ausprobieren. Und Du? Ich freue mich auf einen Kommentar von Dir! Ha det bra!

Schreibe einen Kommentar

Deine E-Mail-Adresse wird nicht veröffentlicht. Erforderliche Felder sind mit * markiert.


*