Barnevandrerfortelling med mine tegninger er ute

Schreibe einen Kommentar

Det var tidlig på våren i år da Cecilie Lønn inviterte meg til å illustrere hennes barnevandrerfortelling TABITA FRA SKOGENE (Fagbokforlaget)…

Handlingen er lagt til begynnelsen av 1800-tallet på Sørlandet. Tabita vokser opp på en av de mange fattige gårdene som fantes på Sørlandet på den tiden. Etter hvert presser den vanskelige økonomiske situasjonen henne til å bli barnevandrer – i likhet med mange andre barn på Sørlandet på den tiden. Tabita kommer til en stor gård, og der møter hun både motgang og medgang. I tillegg trekkes hun mellom livet på den nye gården – og livet på hjemgården. Tabitas opprinnelse og bakgrunn er nemlig ikke helt ukomplisert …

Lanseringfesten i Kristiansand i går (6. desember 2019) var stor stas! (På bildet står Cecilie til høyre for meg.) Vi koste oss med veldig interesserte og oppmerksomme gjester som ble sittende og feire Cecilies første roman og mitt første ilustrasjonsprosjekt.

I flere år har Cecilie vært min norsklærer, og uten henne ville jeg ikke ha bestått Bergenstesten i 2016. Nå har vi skiftet rollene og blitt kolleger. Men Cecilie slutter selvfølgelig aldri å være språklærer, defor har hun et sterkt tilbud knyttet til boka: Når du kjøper boka, får du samtidig tilgang på lydfilene med alle kapitlene i boka innlest. Disse filene blir klare i desember 2019. Ta kontakt med Cecilie om du har kjøpt boka – og ikke har tilgang til lydfilene.


Her får du se noen av mine illustrasjoner som er med i boka, sammen med den passende passasjen:

Tabita, som kommer ny, frisk og opplagt inn i flokken, har nysålte sko og solide remmer av lær, men skotøyet til de fleste andre barna er nedslitt, hullet og i en elendig forfatning. En gutt og en jente går til og med helt uten sko. Føttene deres er opphovnede og har flere blåmerker og blodige skraper. Barnefølget må stadig vente på disse to som ikke har sko. En av de eldste guttene, som Tabita forstår heter Petrus, begynner nærmest å kjefte på dem.
«Hermine og Kai! Dette går for sakte! Hvis dere har planer om å komme fram, må dere henge med. Ingen kommer til å synes synd på dere der dere kommer fram heller, så dere får bare bite tennene sammen og gå på.»
Ved siden av Tabita går det en annen jente som heter Agnis. Tabita hvisker stille til Agnis at hun synes Petrus er slem mot de to stakkars barna. Agnis, som har et lyst og vennlig ansikt midt i stundens alvor, trekker på skuldrene og sier liketil:
«Om Petrus ikke sier dette, vil disse to barna bli liggende igjen i grøftekanten. Synes du det er bedre?»

Mikaline sukker dypt. […] Hun biter seg i leppa og utstøter noen lyder av svak jamring.
«Ja, det er mye som har skjedd, men det er nok ikke noe du kan hjelpe med. Det skjedde for altfor lenge siden og du var altfor liten til å kunne gjøre noe …»
Ordene Tabita hører går som et søkk gjennom henne. Før Mikaline forteller videre, er det som om hun kan høre at det sier klikk i henne. Hun føler det som om noe brått faller på plass i hennes indre. Mikaline forteller videre:
«For fjorten år siden fikk jeg et arbeidsoppdrag jeg aldri har klart å glemme eller legge bak meg […]»

Dermed trår Knut direkte i dyresaksen med sin høyre fot, og han aner ingenting om noe før smerten iler gjennom kroppen så raskt og spisst som et lyn. […] Blodet siler nedover, ja, det fosser ut, og lager røde dammer rundt på bakken der hvor han står. Han klarer verken å bevege seg – eller så mye som tenke tanken på at han må dra ut metallet som har skåret seg hardt og nådeløst inn gjennom kjøttet på beinet. Han frykter for at det skal være en mothake skjult i metallstangen. Om det er slik, forstår han at hans dager er talte. Om det derimot ikke er en mothake, kan han ved en overmenneskelig kraftanstrengelse muligens klare å trekke stangen ut av sin egen fot … Hvordan Knut gjør det, klarer han i ettertid ikke å gjøre rede for, men sannsynligvis var det den bunnsterke viljen hans som slo gjennom og ganske enkelt reddet livet hans. Han klarer å trekke ut metallstangen mens blodet driver ut av ham. Vitner fortalte imidlertid senere at det hadde lydd et infernalsk skrik gjennom heiene – og det skulle gå gjetord om skriket i generasjoner framover. Lysningen han stod på skulle faktisk senere bli oppkalt etter nettopp dette skriket, for på folkemunne ble plassen etterpå kalt for Djevelskriket. Andre endret senere navnet til Knutsrallingen og Blodstølen – og i mange år framover var dette et sted hvor ethvert menneske med fornuften i behold unngikk å sette sin fot.


Fakta

  • Tittel: TABITA FRA SKOGENE – en barnevandrerfortelling
  • Forfatter: Cecilie Lønn
  • Illustratør: Dörte Giebel (det er meg 🙂 )
  • Forlag: Fagbokforlaget
  • Utgitt: 2019
  • Status: debutroman etter å ha publisert 18 lærebøker (norsk og spansk)
  • Antall sider: 170
  • Språkform: bokmål
  • Sjanger: roman
  • Kilde: gratiseksemplar (fordi jeg er illustratøren til boka)

Schreibe einen Kommentar

Deine E-Mail-Adresse wird nicht veröffentlicht. Erforderliche Felder sind mit * markiert.


*