Autor: Dörte Giebel

I Regine Normanns spor | Litterær salong på Reginedagan 2018 i Bø i Vesterålen

11. August 2018

I år deltok jeg med et eget bidrag på litterær salong under Reginedagan. Slik ble det annonsert i festivalavisa: „Reginedagan gjentar suksessen fra i fjor, og inviterer til en uhøytidelig høytidelig Litterær Salong i Café Gamle Posthuset på Skagakaia. Vi lar oss inspirere av de litterære salongene som ble holdt i Kristiania, og som Regine Normann selv var en viktig del av. Her blir det anledning til å framføre sine egenskrevne tekster, eller kanskje har du et dikt du vil deklamere? Gøril Evans, som jobber med et filmprosjekt om Regine Normanns liv og virke, vil være til stede. Hun vil fortelle om prosjektet hun og Mathis Ståle Mathisen jobber med, og presentere litt fra første utkast til manus. Hun tar gjerne i mot innspill fra publikum. Dörte Giebel fra Tyskland, som brukte sitt sabbatsår for to år siden til å reise rundt i Norge og forske på Regine Normann, vil dele med oss av sine funn og sin forskning. Hun vil lese en avisartikkel som ikke så mange kjenner til, som Regine Normann skrev om Mårsund og barndomsårene der. Deltagerne må gjerne kle seg i høvelige klær – fjonge hatter og elegante kjoler hører med i denne settingen.“

Dette var mitt bidrag:

I Regine Normanns spor

Det var da dagene var på sitt mørkeste – vinteren 2016/17 – at jeg satt på ulike bibliotek her i Bø, i Tromsø og i Oslo. Etter å ha lest den meget spennende biografien av Liv Helene Willumsen om Regine Normanns liv og verk, ble jeg inspirert til å reise rundt og følge i forfatterens spor.

Først arbeidet jeg meg gjennom Regine Normanns privatarkiv i Tromsø. Jeg må innrømme at jeg ikke var i stand til å tyde håndskriften hennes. Derfor fokuserte jeg på avisartiklene av og om henne. Det var overraskende og morsomt å se hva som stod på trykk i avisen den gangen for ett hundre år siden. Jeg fikk kjennskap til flere hendelser som kastet lys over hva Regine Normann stod for – og på hvilken måte hun brukte innflytelsen hun faktisk hadde i datidens samfunn. Fire eksempler har jeg brakt meg meg.

Regine Normann var den første som viste offentlig innsats for å bevare det originale polarskipet Fram for de kommende generasjonene. I 1917, syv år før den offisielle komitéen for bevaring av Fram ble nedsatt, skrev Regine Normann et offentlige brev, trykket i Tidens Tegn. Hun brukte sitt fortellertalent og beskrev med flammende ord hvorfor Roal Amundsen måtte stoppes. Han var i ferd med å ødelegge det berømte skipet Fram for å bruke delene til å bygge sin nye polarskute Maud. Det var selveste Regine Normann som sørget for at det som skjedde ved Christian Jensen skibsbyggeri kom i offentlighetens søkelys.

Regine Normann var blant de første støttespillerne når det gjaldt å bruke radio som undervisningsmiddel. Torsdag den 19. februar 1931 klokka 11.35 var den første skolekringkastingen i Norge «on air». 80 skoler i Sør-Norge var med da den nye æraen trådte inn. Det vil si at de måtte få installert et radioanlegg på forhånd. Sendingene ble ledsaget av et trykket program, og den første utgaven av programheftet ble sendt ut i 4.000 eksemplarer noen uker før den første sendingen.

For det daværende publikumet var det nok ingen overraskelse at forfatteren Regine Normann ble en viktig del av programmet fra begynnelsen av. Hun var riktignok allerede 64 år gammel og hadde nesten lagt bak seg sin karriere som lærerinne. Men hun var overhodet ikke redd for nye medier, snarere tvert imot! Radio var jo hennes greie! I over ti år – fra 1927 til 1938 – kom det med jevne mellomrom en ny opplesning av Regine Normann på kringkastingsprogrammet.

Dessverre kan vi ikke lytte til Regines røst i dag, og det er veldig synd! Det finnes ikke et eneste opptak med hennes radioforelesninger. Regines siste sending kom ut i mars 1938. Hun fortalte om „konene som sitter hjemme mens mennene er på fiske“. Slik ble det omtalt i Arbeiderbladet. De første opptakene som har overlevd til i dag, er fra samme tid, men dessverre finner vi ikke noen av henne.

Regine Normann protesterte mot lønnsnedskuttet for lærere i 1932. Oslo skolestyre debatterte om hvorvidt de skulle sette ned lærerlønningene med 3,33 prosent. Flere lærerinner, som det den gangen het, protesterte mot lønnskuttet på selve møte ved å legge fram sine avskjedsbrev fra det tidspunktet en eventuell lønnsreduksjon skulle iverksettes. Regine Normann var blant dem. Dette stod i Arbeiderbladet, 19. februar 1932. Avskjedsbrevet fikk resultater: Lønnskomiteen foreslo med en gang at de som søkte avskjed av den grunn, fikk tillatelse til å beholde sine daværende lønninger.

Regine Normann kjempet lidenskapelig for oppretting av skoleboksamlinger i hele Norge. Hun var medlem i Kirke- og undervisningsdepartementets rådgivende komité for skoleboksamlinger fra 1915 til 1936. Dette aktive medlemskapet var det siste hun ga opp – og det sier vel nok om betydningen temaet hadde for henne. Jeg fant en avisartikkel i dagsavisa Tidens Tegn fra juli 1925, skrevet av Regine Normann. Hun overbeviste på sin særegne måte gjennom å bruke sitt sterkeste våpen: sitt fortellertalent. I artikkelen delte Regine Normann sine minner knyttet til sin egen ungdom i Mårsund.

Akkurat denne delen av artikkelen hun skrev, vil jeg nå lese høyt for dere:

Eppletønnen
En minnelse knyttet til Mårsund

Bygdefarsjagten var vent tilbake fra første Bergensstevne og hadde blant alle de andre varene med en tønne epler. Om det var en foræring fra kjøpmannen eller om onkel hadde kjøpt den epletønnen for å selge frukten på kramboden, har jeg glemt. Jeg minnes bare at de voksne tok de store deilige eplene opp av tønnen og la dem forsiktig på et hvitt laken som var bredt ut over gulvet på krambodloftet.

Nå var epler en sjelden frukt dernord i Vesterålen i min opvekst. Vi frydet oss ved synet av dem i julen – og fikk så vidt smake en bete. En og annen gang vanket der kanskje et helt eple til oss barn; men da tenkte vi altid på paradiset og alle de store epletrærne som hang dryssende fulle og ventet på oss oppe hos Gud.

Og nå var det kommet en hel tønne full med jagten og det var ikke jul. Hele loftet over kramboden fylte de med deilig duft og så vakre som de var å se på som de lå der gule og røde på det snøhvite laken mitt i solstrimen fra vinduet.

Men mer enn eplene lokket den tomme tønnen for den var fôret med aviser for øverst til nederst. Jeg så de var tettrykt og jeg gikk i mit fjortende år og var så forsluken etter noe å lese som bare en vitebegjærlig, fordrømt unge kan være det under oppveksten. Skoleboksamlinger eksisterte ikke dengang. Det var de få lærebøkene og postillen og salmeboken og bibelen vi hadde å stille suget med. Jeg lovet med meg selv at jeg skulle lese hvert ord som stod i de avisene tønnen var fôret med – hvert eneste ord.

Neste dags middagsøkt mens de andre sov, snek jeg meg til kramboden og pilte opp trappen til loftet. Duften av eplene svev mot meg, men det fanget ikke sinnet og vekket ingen lyst. Med ivrige fingre løsnet jeg papiret fra tønnen; avis var lagt utenpå avis, en-to-tre lag så det ble en veldig bunke jeg bar med meg til en tomkasse borte ved vinduet. En enkel trakk jeg ut av bunken, resten la jeg ned i kassen for å ha dem gjemt om noen skulle finne på å forgripe seg på min dyrbare skatt.

Og så satte jeg meg godt tilrette for å lese. Men alt jeg stirret og alt jeg anstrengte meg for å finne mening i det jeg så, jeg forstod ikke ett ord – avisen var trykt på et fremmed språk, jeg aldri hadde lært.

Skuffelser har jeg hatt mange av i de år som er gått av mitt jordliv; men ingen har rammet så hårdt. Jeg var så altfor sulten.

Gråtende la jeg avisen ned i kassen til de øvrige og tuslet vekk fra skatten som ikke var tilgjengelig for meg.

Meget har forandret seg siden da. Skolene er blit rikere på lærebøker og anskuelsesmidler. – Og så har vi fått skoleboksamlinger! Det går nesten ikke an å få sagt med ord for en lykke det er for en skole å ha en samling bøker å ta til, som en trygt kan dele ut til barn og ungdom, at de kan lese seg rik og glad og varm og finne sunn næring for det overmål av slukvoren vitegjærlighet som altid er tilstede under opvekstårene.

***

Avskrift av originalversjonen finner du her. | Eine Übersetzung ins Deutsche findest Du hier.

Neues Gedenkschild für Regine Normann auf den Vesterålen

11. August 2018

Am Montag, den 23. Juli 2018, um 11 Uhr war es soweit: Das zweite Gedenkschild für die Schriftstellerin Regine Normann – finanziert durch die großzügige Unterstützung von 57 SpenderInnen auf bidra.no – wurde in Mårsund enthüllt. Und dieses Mal überließ Sture Pedersen, der Bürgermeister in der Gemeinde Bø auf den Vesterålen, mir diese Ehre, nachdem er ja das blaue Schild in Oslo enthüllen durfte.

Die Gemeinde Bø hat einen sehr schönen Platz für die Gedenktafel gefunden: auf einem kleinen Rastplatz mit freiem Blick auf das weitläufige Gelände Mårsund, wo sich vor 150 Jahren ein großer Gutshof befand – der Geburtsort von Regine Normann. Die alten Gebäude stehen nicht mehr, doch die Gedenktafel zeigt alte Aufnahmen und stellt auf Norwegisch, Englisch und Deutsch die historischen Bezüge her.

Die deutsche Übersetzung für das Schild durfte ich beisteuern, sie lautet:

Willkommen in Mårsund,
dem Geburtsort der Schriftstellerin Regine Normann

Serine Regine Normann wurde am 29. Juli 1867 auf dem Hof Mårsund in Bø auf den Vesterålen geboren. Als sie fünf Jahre alt war, starb ihr Vater, woraufhin sie und ihr Bruder Kristoffer zu Pflegeeltern gegeben wurden. Im Alter von elf Jahren kam Regine hierher zurück und lebte nun bei ihrem Onkel. Sie verließ Mårsund zum zweiten Mal kurz nach ihrer Konfirmation, um als Kindermädchen beim Gemeindepfarrer von Bø zu arbeiten. Regine verlebte nur eine kurze glückliche Kindheit in Mårsund, damals ein großer Gutshof in Bø. Die Natur ringsherum, das trubelige Alltagsleben und die sagenumwobenen Geschichten, die sie hier zu hören bekam, wurden zu einer wichtigen Grundlage ihres schriftstellerischen Werkes.

Im Süden und Südosten standen die Berge der Lofoten, kalt und fern. Doch sobald die Sonne ihren Glanz über die blauschimmernden Spitzen und tiefen Scharten ausbreitete und den Schnee vergoldete, war es, als ob sie schwimmend auf dem Wasser lagen. Richtung Osten war der Fjord nicht ganz so breit, hier teilte ihn die schöne waldbedeckte Hadseløya. Nach Norden hin verzweigte er sich in viele Arme, die sich zwischen bewaldete Hänge und Felsen drängten, mit unzähligen Mündungen und Buchten und all den kleinen Inselchen, Holmen und Schären in Ufernähe und weit draußen. Zitat aus Regine Normans Roman Dengang – (1912).

Als Serine Regine geboren wurde, bestand der Hof Mårsund aus zwei ungefähr gleich großen Anwesen, die später in viele kleine Einheiten zergliedert wurden. Zudem hatten einige Pachtbauern ihre Katen auf dem Anwesen. Insgesamt waren es rund zwanzig Gebäude, zwischen denen die Kinder herumspringen konnten. Neben dem Bauernhaus stand das Lagerhaus mit dem Glockenturm, es gab einen Kramladen, Bootshäuser, Waschhaus und Backstube, Vieh- und Pferdeställe, Torfschuppen, Speicher und Fanghütten. Im Obergeschoss über dem Geschäft befand sich der Versammlungsraum, in dem das Amtsgericht tagte und andere wichtige Zusammenkünfte stattfanden. Doch am aufregendsten war für die Kinder die besondere Atmosphäre im Kramladen mit seinem Tresen, den Schubläden und Regalen. Hier trafen sie sich, die alten Männer mit viel Zeit für ein Schwätzchen und die Kinder, die mit Glück eine Zwetschke ergatterten. Ein Eldorado für neugierige Kinderohren – und Naschmäuler. Hier hielten die Bediensteten die Erzählkunst lebendig – ihre Worte beschworen Gestalten und Bilder herauf und zogen die Zuhörer in ihren Bann, dass sie die Arbeit auf dem Hof und im Stall vergaßen. Hier gab es alle Facetten des Fischerlebens, den Reichtum des Meeres und eine einzigartige Küstenlandschaft. Zitat aus Liv Helene Willumsens Buch Havmannens datter. Regine Normann – et livsløp (1997).

Schildeigentümer: Gemeinde Bø. Das Projekt wurde initiiert von Dörte Giebel und durch ihre private Spendenaktion sowie die Gemeinde Bø finanziert.

***

Julie Willumsen singt

Die feierliche Enthüllung fand im Rahmen des Festivals Reginedagan statt und ich hab es genossen, zum zweiten Mal dabei zu sein. Die Sängerin Julie Willumsen, selbst in Bø aufgewachsen und 2010 aus Oslo wieder hierher zurück gezogen, erwies Regine Normann die Ehre mit einem wunderschönen Song.

Im Anschluss erläuterte Julie Sæther, Leiterin des Nord Museums in Bø und Vorstandsmitglied der Regine Normann Stiftung, einige historische Hintegründe und führte uns zu der nahe gelegenen Schutzhütte am Ufer.

Übrigens würdigte das Wetter auf ganz eigene Art und Weise die Schildenthüllung. Nur für diese kurze Zeit zog ein stürmischer Regen über Mårsund hinweg, davor und danach strahlte wieder die Sonne. 🙂

Vestregata i Tromsø – når ei bok og livet møtes

2. August 2018

For tre uker siden skjedde det noe som etter mitt syn er det som utgjør den egentlige meningen med det å lese ei bok: Teksten blandet seg inn i livet mitt på en helt fantastisk måte. Det vil jeg fortelle om nå.

Jeg var på reise i Tromsø og kjøpte boka Vestregata av Ingun Alette Mæhlum og Christine Kristoffersen Hansen (utgitt 2017). Førstnevnte av disse to tok de uttrykksfulle bildene i boka, den andre fant så fine ord for å beskrive to dusin mennesker som bor akkurat i denne 800 meter lange gaten i Tromsø. Vestregata ble bebygd i tiåret fra 1850 til 1860 og var den gang ei typisk håndverkergate med mange tønnemakere, tømmermenn og sjøfolk i tillegg. Av den opprinnelige bebyggelsen er det bare noen hus tilbake. Mye har forandret seg. Hvem bor i gata i dag og hva slags liv lever de? Og kunne man lage ei hel bok av dette som kunne begeistre lesere utenfor byens grenser? Forordet begynner slikt: „Alle har en historie. Alle har noe å formidle, noe å lære bort og noe å dele. Med dette utgangspunktet utfordret vi oss selv: Vi tar for oss et lite og avgrenset området, og snakker med dem som bor og lever her. Hvilke folk og fortellinger vil vi da finne?“

Prosjektet fungerte vel bedre enn Ingun Alette Mæhlum og Christine Kristoffersen Hansen kunne ha tenkt seg i begynnelsen: Det var utrolig hvor mange ekstraordinære livshistorier de fant i ei enkelt gate! Eller er det bare måten de klarte å fokussere på – ved kamera og tastatur, slik at menneskene begynner å „stråle“? Boka er full av kjærlighet, mot og energi. Det fins et ektepar som er gift for andre gang etter å ha vært skilt i 27 år. Det fins en gjeng av seks herrer, alle over 80 og alle ektemenn, som møtes hver eneste dag klokka halv elleve, for å gi dagen innhold, mening og moro. Det fins en familie fra Syria som heldigvis ikke druknet i Middelhavet, en internasjonal delegat for AA (anonyme alkoholikere), en Robin Hood (det forklarer jeg senere), en munk, en kvinne som forhindret utbyggingen av politistasjonen som ville ha forandret hele gata – og flere til.

Forfatteren kommer bare med noen få linjer om livshistorien til de forskjellige menneskene, med to eller tre små sitater av den portretterte personen – og vips, så ser leseren en hel verden foran seg. Ved å fordype seg i deres drømmer og deres håp, i deres beslutninger og tolkninger, dyrker Christine Kristoffersen Hansen mat for tanken i denne boka. Portrettbildene forteller enda mer – det er fine komposisjoner av menneskene foran eller inni sine hus.

Jeg leste boka med en gang på en søndag. Etterpå ruslet jeg i gata og følte meg nesten hjemme. Da kom jeg opp med idéen om å ta en tur dit en gang til når butikkene og kaféene i gata er åpne, altså på mandag. Først ventet jeg foran Heracleum bo- og servicesenter for å sjekke om jeg kunne få tak i de seks herrene. Men jeg så ingen av dem, og jeg hadde ikke nok mot til å gå inn og spørre etter dem.

Rett på andre sida har Alf Pedersen sin bruktbutikk „Robin Hood“. Døra stod allerede åpen selv om han egentlig åpner klokka elleve. Med boka i hånden gikk jeg inn og rett på sak: “Nå har du blitt berømt!“ og da var vi i gang med å prate en stund. Vi snakket om alternative måter å handle og dele eiendom på. Alf utlever sin Robin-Hood-idé. I tillegg har han flere interesser som ikke er beskrevet i boka. Han viste meg for eksempel et manus om en historie fra den andre verdenskrigen som han var i ferd med å skrive. På veggen så jeg et bilde med ham ved siden av statsminister Erna Solberg. Dette oppmuntret meg til å be om en selfie. Vi lo mye under mine tre forsøk …

Nå var jeg i gang! Men siden „sommerstengt“ er et mye brukt konsept her i juli, var det først helt på den andre enden av gata at jeg fant den neste åpne døra. Det var Kafé X som egentlig bare ble nevnt i en setning i boka. Kafé X er en rusfri møteplass for nettverksbygging i trygge sosiale omgivelser. Tilbudet drives av Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon i samarbeid med MARBORG.

Roger, en av de faste ansatte, tok meg varmt imot, og han viste meg hele huset og fortalte litt om historien bak huset i forbindelse med prosjektet. Det var lett og godt å snakke litt om mine egne erfaringer som pårørende til en alkoholiker. Fort ble jeg kjent med alle de andre som jobbet på kaféen som frivillige. Vi koste oss i sola og lo mye. Særlig en kar fra Madagaskar var kjempeflink til å lære tyske ord og uttrykk. “Gib Gas!“ og “Mach hinne!“ ble hans favoritter. Jeg beklaget virkelig at jeg ikke var så flink når det gjaldt å lære ord på hans morsmål (gassisk).

Egentlig kunne jeg ha blitt sittende litt lenger, for det kjentes som om jeg hadde funnet nye venner. Hvis jeg en vakker dag vil få muligheten til å leve i Tromsø en stund, da vet jeg hvor jeg ville engasjere meg.

Det var fortellingen min om det som skjer når man nærmer seg et slikt stykke virkelighetslitteratur med hele sitt hjerte. Jeg skjønner nå bedre enn før at både det å lese ei god bok og det å snakke med et menneske om det han eller hun virkelig bryr seg om, det har den samme verdien. Og hvis jeg ikke allerede hadde nok slike prosjekter, ville jeg ha tenkt på å oversette denne boka til tysk…

 

Når det som blir igjen, er yrket ditt | Tromsø Gravlund

1. August 2018

For noen dager siden ruslet jeg rundt på Tromsø Gravlund, og da ble jeg mer og mer begeistret over de mangfoldige yrkestitlene som var gravert på gravsteinene. Når forsvant egentlig tradisjonen med å forevige yrket til de avdøde på gravsteinen? Nå til dags finnes det neppe en nyere grav med slik informasjon. Den siste jeg fant i morges, var graven til en smedmester som døde i 2014. En fin stein har han, sa jeg til meg selv, han måtte ha vært stolt av sitt yrke.

Tromsø Gravlund ble etablert i 1853. Den gang, og i tiårene som fulgte, var det vanlig at gravsteinen ble prydet med avdødes yrkestittel. Senest da ble det synlig at ordspråket ikke stemmer: Selv i døden er vi ikke alle like! Dessuten er vi ikke like i all evighet. Statusen til det enkelte yrket har forandret seg med tiden. Før hadde en håndverker høyere status enn i dag. Det blir tydelig gjennom alle de rørleggerne, kurvmakerne, snekkerne, tømmermennene, skomakerne og blikkenslagermesterne som hviler her.

Det blir mer enn synlig at Tromsø alltid har vært en fisker- og sjøfartsby. Det finnes fiskere og fiskehandlere, fiskeksportører og fiskeoppkjøpere. Dessuten finnes det også sjømenn og kapteiner og flere ishavskippere og polarfarere. De ligger side om side med båtbyggere, skipstømmermenn og seilmakermestere. Andre yrker knyttet til sjøen var kystlos, fergefører, slepebåteier og dampskipsekspeditører.

Alt i alt fant jeg 164 forskjellige yrkestitler. Den fullstendige listen finner du nederst på slutten av teksten. De representerer et samfunn preget av sjøfart, handel og handverk – og du finner i tillegg alt som trengs i en storby: politikonstabler, rettsbetjente og fengselbetjente, tannleger, dyrleger, overleger og apotekere, poståpnere og pølsemakere, barbere og brannmestere, fotografer og journalister …

Blant alle de døde fant jeg kun noen få kvinner med en annen yrkestittel enn „hustru“: seks lærerinner, en diakonisse, en telegrafinde som ble bare 33 år gammel og døde 1927, og en fysioterapeut som døde i 1965, 88 år gammel. Kun tre av disse lærerinnene var gift.

Flere gravsteiner berørte meg, men særlig tre av dem kan jeg ikke glemme. Den første tilhørte Oddvar og Rønnaug Wenger, begge født i 1909. Han var flyver og ble skutt ned over Nordsjøen i april 1943. Kona hans overlevde ham med 59 år. Hun ble 94 år og døde i 2004. De andre to uforglemmelige gravsteinene tilhørte Elen Bøyum og Ingrid Marie Bjørn, begge to jobbet som lærerinne. Selv om de døde med en avstand av 51 år, er steinene deres ikke bare laget på samme måte, men også orbundet. Var de to kvinnene kjæreste? Denne oppdagelsen kunne vel være begynnelsen på en historisk roman …

Alle yrkestitler jeg fant på Tromsø Gravlund

(Yrkestitlene står skrevet slik det var vanlig å gjøre det på den tiden. Årstallet betyr året denne personen døde.)

1. agent
2. apoteker (1931)
3. arbeider (1922)
4. arkitekt
5. bakermester (1949)
6. bankbokholder (1899)
7. bankkasserer (1960)
8. barber (1933)
9. bestyrer
10. biskop (2009)
11. blikkenslager (1919)
12. blikkenslagermester (1976)
13. bogbinder (1900)
14. bokholder (1943)
15. brannformann (1966)
16. brannkonstabel
17. brannmester (1971)
18. brugseier (1907)
19. buntmaker
20. butikksjef
21. bödkermester (1905)
22. bössemaker (1955)
23. båtbygger (1941)
24. consul (1897)
25. dampskibsexpeditör (1921)
26. diakonisse (1966)
27. direktør (1973)
28. disponent (1968)
29. distriktslæge (1866)
30. driftsassistent (1959)
31. driftsbestyrer (1969)
32. drosjeeier (1961)
33. dykker (1959)
34. dyrlege (1978)
35. fabrikkarbeider
36. faktor
37. fanejunker
38. fangstmann (1970)
39. fattigforstander (1934)
40. fengselsbetjent (1940)
41. fergeförer (1974)
42. fiskehandler (1965)
43. fiskekjøper
44. fiskeksportør (1971)
45. fiskeoppkjøper (1959)
46. fisker
47. flötmann (1949)
48. fotograf (1974)
49. fotografmester
50. frisörmester (1971)
51. fyrbøter (1946)
52. fysioterapeut
53. garvermester (1948)
54. glassmester (1929)
55. glyger
56. grastensmurer (1975)
57. graver (1964)
58. grosserer (1937)
59. gullsmed (1960)
60. gårdbruker (1968)
61. handelsgartner
62. hoteleier (1932)
63. höyesterettsadvokat (1954)
64. ishavsfarer (1932)
65. ishavsskipper (1974)
66. journalist (1943)
67. justermester
68. justitsvaktmester (1941)
69. kaffebrenner (1966)
70. kaiformann (1936)
71. kaptein (1966)
72. kasserer (1952)
73. kemner (1975)
74. kirketjener
75. kjökkensjef (1950)
76. kjöpmann (1944)
77. klasselærer (1902)
78. kompasmaker (1930)
79. konditormester (1912)
80. konsul
81. kranförer
82. kullformann
83. kullmaler (1909)
84. kurvmaker (1945)
85. kvartermester
86. kystlos (1939)
87. lagerchef (1927)
88. lagtingpresident (1952)
89. læge (1926)
90. lektor (1956)
91. lensmann
92. lærer (1942) og lærerinne (1978)
93. maler (1973)
94. marinesoldat
95. maskinsjef (1975)
96. modist
97. montör (1961)
98. murer
99. murmester (1941)
100. musikksjef (1969)
101. möbeltapetserer (1970)
102. navigasjonslærer (1934)
103. notmann (1950)
104. oppsynsmann (1950)
105. overlege (1980)
106. overretssagförer (1923)
107. parksjef (1979)
108. polarfarer (1956)
109. politikonstabel (1938)
110. postmester (19??)
111. postpakkmester (1968)
112. poståpner (1944)
113. pölsemaker (1961)
114. radiofullmektig
115. radiotelegrafist
116. radiovaktsjef (1963)
117. rektor
118. renserieier (1986)
119. rettsbetjent (1944)
120. revisjonschef (1942)
121. revisor (1958)
122. rörlegger (1942)
123. råtsmann (1966)
124. salgsjef
125. samvirkekonsulent (1961)
126. seilmakermester (1997)
127. sekretær (1957)
128. servitör
129. sivilingeniør (1984)
130. sjaför (1966)
131. sjömann (1927)
132. skattefaged (1963)
133. skibstømmermann (1969)
134. skipper (1928)
135. skipsfører
136. skomaker (1901)
137. skomakermester (1934)
138. slakter
139. slaktermester (1923)
140. slepebåteier (1960)
141. smedmester (2014)
142. småbrukslærer (1935)
143. snedkermester (1886)
144. snekker (1960)
145. stadskonduktör (1958)
146. statslos (1992)
147. stuert
148. student (1915)
149. styrmann (1964)
150. tannlege (1976)
151. tekniker (1912)
152. telegrafist (1971) og telegrafistinde (1927)
153. toldkasserer (1890)
154. tollkontrollör (1944)
155. tolloppsynsmann (1943)
156. torghandler (1951)
157. torvhandler
158. transportarbeider (1980)
159. trykker
160. tömmermann (1962)
161. urmaker (1938)
162. verftsmester
163. verksmester
164. yrkessjaför (1959)

***

PS: For noen minutter siden fant jeg dette innlegget på Tromsø Gravlunds Vels Facebook-side: På en naturstein i rød granitt er det festet et messingskilt med en sparsom tekst. Det er over den unge og svært lovende geologen Brit Hofseth (1917-1941). Hun viste tidlig sterke interesser for geologifaget, og det fins beretninger om hennes eventyrlyst og mot til å reise alene på ekspedisjoner. I sitt korte liv rakk hun å samle inn mye materiale fra geologiske kartlegginger. Hun døde bare 24 år gammel under en studietur til Ytre Senja. Dagen før hun sovnet inn, hadde hun skrevet en hilsen til professor Hans W. Ahlmann: « (…) en hilsen fra havet og deilige forrevne fjell, fra måker, ærfugl, tang og Brit Hofseth.»

… En kvinne til som ble begravet med en jobb.

 

Anmeldelse: Et sted skinner det – roman av Vibeke Riiser-Larsen

13. Mai 2018

Hvis jeg skulle skrive om denne boka på samme måte som seksordsnovellen à la Hemmingway, ville det være slik: Livet hennes er et åpent sår. Eller mer konkret: Alle vek bortsett fra mine lik.

Jeg snakker om Et sted skinner det av Vibeke Riisen-Larsen, en oversett debutroman fra 2015. Bare noen bokbloggere omtalte boka, og ingen profesjonell anmeldelse finnes på de tradisjonelle mediene. Men som bloggeren Rose-Marie Christiansen så riktig har kommentert, er det én ting å skrive god litteratur – å få den fortjente oppmerksomheten er dessverre noe helt annet (kilde).

På 220 sider kommer vi lesere dypt inn i livet og tankeverdenen til Sigrid, en ung kvinne som jobber i informasjonsdisken i en butikk à la Clas Ohlson. Den røde tråden i boka er hennes ensomhet som begynte altfor tidelig som barn. Mora og faren hennes sviktet på flere måter. Vi får ikke vite alt, for leseren får kun glimtvise tilbakeblikk, men vi får nok til å bli fanget slik at vi kan tenke oss vår egen versjon. Vibeke Riiser-Larsen gir rom for det særegne ( slik det må være med god litteratur). Hovedpersonen har utviklet en enorm angst for å binde seg. Det gjør vondt å lese på hvilket grusomme vis hun forsøker å takle det sosiale livet. For å holde ut har hun barberbladet i lommen og musene i fryseboksen på loftet. Mer vil jeg ikke avsløre utover én ting til: Alt blir først så mye bedre og (akkurat derfor) senere så mye verre med Snorre som stadig kom innom i butikken…

„Sigrid hadde gått ut før han våknet. Hun husket ikke så mye av det som hadde skjedd, bare at det hadde vært alt på en gang. Klær og dyner og kropp og varmt. Og nå lå han i sengen hennes. Hun satte seg ned på stubben med den røde flekken. Tok frem tollekniven hun hadde kjøpt for å spikke pinner til Alma, og stakk tuppen i pekefingeren helt til det gikk hull.“ (s. 34)

Jeg fant boka for noen dager siden på salg på NORLI ELDORADO i Oslo (Løp! Det finnes flere på halv pris!). Jeg leste den i løpet av ett døgn og gikk tilbake før og kjøpe to eksemplarer til. Jeg håper boka får større oppmerksomhet. Det er forhåpentlig ikke for sent å hylle denne talentfylle debutanten. Vibekke Riiser-Larsen må skrive videre. Hun kunne vel bli vår neste Karin Fossum. Denne sammenligningen er ikke for dristig, tro du meg!

Hvis du er en bokblogger eller bokstagrammer og har lyst til å omtale boka og gi den videre etterpå, så bare gi beskjed via kommentarfeltet inntil ondsdag, 16. mai 2018. Du får boka gratis av meg – jeg har to eksemplarer jeg ville gjerne gi bort. Blant alle som melder seg, blir det tombola. Lykke til!

Forlag: Aschehoug 2015 (bare ebok igjen)
ISBN: 978-82-03-35896-8