Alle Artikel in Bokanmeldelser (norsk)

Vestregata i Tromsø – når ei bok og livet møtes

For tre uker siden skjedde det noe som etter mitt syn er det som utgjør den egentlige meningen med det å lese ei bok: Teksten blandet seg inn i livet mitt på en helt fantastisk måte. Det vil jeg fortelle om nå.

Jeg var på reise i Tromsø og kjøpte boka Vestregata av Ingun Alette Mæhlum og Christine Kristoffersen Hansen (utgitt 2017). Førstnevnte av disse to tok de uttrykksfulle bildene i boka, den andre fant så fine ord for å beskrive to dusin mennesker som bor akkurat i denne 800 meter lange gaten i Tromsø. Vestregata ble bebygd i tiåret fra 1850 til 1860 og var den gang ei typisk håndverkergate med mange tønnemakere, tømmermenn og sjøfolk i tillegg. Av den opprinnelige bebyggelsen er det bare noen hus tilbake. Mye har forandret seg. Hvem bor i gata i dag og hva slags liv lever de? Og kunne man lage ei hel bok av dette som kunne begeistre lesere utenfor byens grenser? Forordet begynner slikt: „Alle har en historie. Alle har noe å formidle, noe å lære bort og noe å dele. Med dette utgangspunktet utfordret vi oss selv: Vi tar for oss et lite og avgrenset området, og snakker med dem som bor og lever her. Hvilke folk og fortellinger vil vi da finne?“

Prosjektet fungerte vel bedre enn Ingun Alette Mæhlum og Christine Kristoffersen Hansen kunne ha tenkt seg i begynnelsen: Det var utrolig hvor mange ekstraordinære livshistorier de fant i ei enkelt gate! Eller er det bare måten de klarte å fokussere på – ved kamera og tastatur, slik at menneskene begynner å „stråle“? Boka er full av kjærlighet, mot og energi. Det fins et ektepar som er gift for andre gang etter å ha vært skilt i 27 år. Det fins en gjeng av seks herrer, alle over 80 og alle ektemenn, som møtes hver eneste dag klokka halv elleve, for å gi dagen innhold, mening og moro. Det fins en familie fra Syria som heldigvis ikke druknet i Middelhavet, en internasjonal delegat for AA (anonyme alkoholikere), en Robin Hood (det forklarer jeg senere), en munk, en kvinne som forhindret utbyggingen av politistasjonen som ville ha forandret hele gata – og flere til.

Forfatteren kommer bare med noen få linjer om livshistorien til de forskjellige menneskene, med to eller tre små sitater av den portretterte personen – og vips, så ser leseren en hel verden foran seg. Ved å fordype seg i deres drømmer og deres håp, i deres beslutninger og tolkninger, dyrker Christine Kristoffersen Hansen mat for tanken i denne boka. Portrettbildene forteller enda mer – det er fine komposisjoner av menneskene foran eller inni sine hus.

Jeg leste boka med en gang på en søndag. Etterpå ruslet jeg i gata og følte meg nesten hjemme. Da kom jeg opp med idéen om å ta en tur dit en gang til når butikkene og kaféene i gata er åpne, altså på mandag. Først ventet jeg foran Heracleum bo- og servicesenter for å sjekke om jeg kunne få tak i de seks herrene. Men jeg så ingen av dem, og jeg hadde ikke nok mot til å gå inn og spørre etter dem.

Rett på andre sida har Alf Pedersen sin bruktbutikk „Robin Hood“. Døra stod allerede åpen selv om han egentlig åpner klokka elleve. Med boka i hånden gikk jeg inn og rett på sak: “Nå har du blitt berømt!“ og da var vi i gang med å prate en stund. Vi snakket om alternative måter å handle og dele eiendom på. Alf utlever sin Robin-Hood-idé. I tillegg har han flere interesser som ikke er beskrevet i boka. Han viste meg for eksempel et manus om en historie fra den andre verdenskrigen som han var i ferd med å skrive. På veggen så jeg et bilde med ham ved siden av statsminister Erna Solberg. Dette oppmuntret meg til å be om en selfie. Vi lo mye under mine tre forsøk …

Nå var jeg i gang! Men siden „sommerstengt“ er et mye brukt konsept her i juli, var det først helt på den andre enden av gata at jeg fant den neste åpne døra. Det var Kafé X som egentlig bare ble nevnt i en setning i boka. Kafé X er en rusfri møteplass for nettverksbygging i trygge sosiale omgivelser. Tilbudet drives av Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon i samarbeid med MARBORG.

Roger, en av de faste ansatte, tok meg varmt imot, og han viste meg hele huset og fortalte litt om historien bak huset i forbindelse med prosjektet. Det var lett og godt å snakke litt om mine egne erfaringer som pårørende til en alkoholiker. Fort ble jeg kjent med alle de andre som jobbet på kaféen som frivillige. Vi koste oss i sola og lo mye. Særlig en kar fra Madagaskar var kjempeflink til å lære tyske ord og uttrykk. “Gib Gas!“ og “Mach hinne!“ ble hans favoritter. Jeg beklaget virkelig at jeg ikke var så flink når det gjaldt å lære ord på hans morsmål (gassisk).

Egentlig kunne jeg ha blitt sittende litt lenger, for det kjentes som om jeg hadde funnet nye venner. Hvis jeg en vakker dag vil få muligheten til å leve i Tromsø en stund, da vet jeg hvor jeg ville engasjere meg.

Det var fortellingen min om det som skjer når man nærmer seg et slikt stykke virkelighetslitteratur med hele sitt hjerte. Jeg skjønner nå bedre enn før at både det å lese ei god bok og det å snakke med et menneske om det han eller hun virkelig bryr seg om, det har den samme verdien. Og hvis jeg ikke allerede hadde nok slike prosjekter, ville jeg ha tenkt på å oversette denne boka til tysk…

 

Anmeldelse: Et sted skinner det – roman av Vibeke Riiser-Larsen

Hvis jeg skulle skrive om denne boka på samme måte som seksordsnovellen à la Hemmingway, ville det være slik: Livet hennes er et åpent sår. Eller mer konkret: Alle vek bortsett fra mine lik.

Jeg snakker om Et sted skinner det av Vibeke Riisen-Larsen, en oversett debutroman fra 2015. Bare noen bokbloggere omtalte boka, og ingen profesjonell anmeldelse finnes på de tradisjonelle mediene. Men som bloggeren Rose-Marie Christiansen så riktig har kommentert, er det én ting å skrive god litteratur – å få den fortjente oppmerksomheten er dessverre noe helt annet (kilde).

På 220 sider kommer vi lesere dypt inn i livet og tankeverdenen til Sigrid, en ung kvinne som jobber i informasjonsdisken i en butikk à la Clas Ohlson. Den røde tråden i boka er hennes ensomhet som begynte altfor tidelig som barn. Mora og faren hennes sviktet på flere måter. Vi får ikke vite alt, for leseren får kun glimtvise tilbakeblikk, men vi får nok til å bli fanget slik at vi kan tenke oss vår egen versjon. Vibeke Riiser-Larsen gir rom for det særegne ( slik det må være med god litteratur). Hovedpersonen har utviklet en enorm angst for å binde seg. Det gjør vondt å lese på hvilket grusomme vis hun forsøker å takle det sosiale livet. For å holde ut har hun barberbladet i lommen og musene i fryseboksen på loftet. Mer vil jeg ikke avsløre utover én ting til: Alt blir først så mye bedre og (akkurat derfor) senere så mye verre med Snorre som stadig kom innom i butikken…

„Sigrid hadde gått ut før han våknet. Hun husket ikke så mye av det som hadde skjedd, bare at det hadde vært alt på en gang. Klær og dyner og kropp og varmt. Og nå lå han i sengen hennes. Hun satte seg ned på stubben med den røde flekken. Tok frem tollekniven hun hadde kjøpt for å spikke pinner til Alma, og stakk tuppen i pekefingeren helt til det gikk hull.“ (s. 34)

Jeg fant boka for noen dager siden på salg på NORLI ELDORADO i Oslo (Løp! Det finnes flere på halv pris!). Jeg leste den i løpet av ett døgn og gikk tilbake før og kjøpe to eksemplarer til. Jeg håper boka får større oppmerksomhet. Det er forhåpentlig ikke for sent å hylle denne talentfylle debutanten. Vibekke Riiser-Larsen må skrive videre. Hun kunne vel bli vår neste Karin Fossum. Denne sammenligningen er ikke for dristig, tro du meg!

Hvis du er en bokblogger eller bokstagrammer og har lyst til å omtale boka og gi den videre etterpå, så bare gi beskjed via kommentarfeltet inntil ondsdag, 16. mai 2018. Du får boka gratis av meg – jeg har to eksemplarer jeg ville gjerne gi bort. Blant alle som melder seg, blir det tombola. Lykke til!

Forlag: Aschehoug 2015 (bare ebok igjen)
ISBN: 978-82-03-35896-8

Anmeldelse: „Ensom planet“ av Birgit Alm (roman 2018)

Karianne kjenner Boris fra før da de to var naboer. Mens hun klarte å komme litt oppover på den sosiale rangstigen, begynte han å drikke. Til slutt levde han på trygd og bodde i en kommunal leilighet på Sandaker i Oslo. I de siste årene hadde de to knapt hatt kontakt, men til tross for dette blir Karianne utpekt som Boris‘ nærmeste. Det blir hun som får den tvilsomme æren å rydde opp i dødsboet etter at han plutselig døde på en reise.

Som leser blir jeg kjent med Karianne i det øyeblikket da hun åpner døren til Boris‘ leilighet for første gang etter hans død. Boka er skrivet i nåtid. Jeg er med på hennes rundtur gjennom rommene i leiligheten, jeg følger hennes tanker og jeg blir etter hvert kjent med Boris gjennom hennes øyne. Jeg følger med i tilbakeblikk da hun minnes sine få møter med Boris, inkludert en felles julaften for flere år siden.

Etter hvert blir det – på en beklemmende måte – synlig at Karianne og Boris har mer til felles enn hun noensinne vil innrømme. Ja, hun har hatt jobb, mens Boris har levd på trygd. Ja, foreldrene hennes er fortsatt i live, mens han drakk mer og mer etter døden av først nevøen, så søstra og så foreldrene innen to år. Men deres sosiale fattigdom ligner hverandre uansett. Hun skjuler for kollegene at det ikke finnes noen nærmeste i hennes liv unntatt foreldrene. Og det året da foreldrene bestemte seg for å reise til utlandet i jula, havnet Karianne i en felles julekveld med naboen Boris. Dagene før hadde hun prøvd å finne en jobb som frivillig på julaften hos en organisasjon som skulle arrangere jul for bostedsløse, rusmisbrukere, romfolk og andre utstøtte. Ironien er at det faktisk var venteliste for å bli med på detteslik at Karianne som jo selv trengte hjelp med å skape seg selskap, ble sittende igjen alene. På ettermiddagen «noen timer før kirkeklokkene ringte høytiden inn» (s. 55) traff hun Boris i trappa og de bestemte seg spontant for å spise middag sammen:

«Jeg var beskjemmet over å være sammen med en som kunne passet inn på en av tilstelningene jeg ønsket å jobbe på. På den annen side, moren min snakket alltid om at vi, som var så heldige, måtte gi noe tilbake. Til Afrika, hadde jeg sett for meg. Nå bestemte jeg meg for at det var Boris jeg skulle gi noe tilbake til» (s. 55).

Som leser skjønner jeg med en gang at forskjellen som Karianne legger vekt på, egentlig ikke eksisterer. Hun har ikke noe å gi, hun er selv trengende. Ingen av dem klarer å skaffe seg et sosialt nettverk av egen kraft. Derfor er det ikke overraskende at begge to prøvde å finne noen på datingsiden Sukker. Det tar en stund før Karianne erkjenner, ved at hun oppdager flere esker med utskrifter av e-poster og chatprotokoller, at Boris kom henne særlig nær på nett uten at hun visste det. Jo, det kan være ganske skremmende å se hvor fort man mister kontrollen med å kunne regulere avstanden til noen …

Birgit Alm – kilde: Tiden Norsk Forlag

Men det mest skremmende er å skjønne at vi alle i dag har flere og flere muligheter til å neddysse – overfor de andre og overfor oss selv – hvor lite slike nettkontakter egentlig betyr i det virkelige livet. Birgit Alm forteller på 108 sider (teksten er nok mer en lang novelle enn en kort roman) om den nye, sosiale fattigdommen som kan ramme oss alle i storbyen, ikke bare dem som naver! Hennes fortelling minner oss om at vi ikke bør heve oss over dem som – mer åpenbart enn andre – kjemper med livets utfordringer. Grensene er flytende. Hvem vet egentlig med bestemthet hvem som er vinner og hvem som er „loser“…

Jeg har vært fan av Birgit Alm siden hennes første roman Endelig skal vi le (du finner anmeldelsen min her) som allerede hadde det underprivilegerte Norge som tema. Etter den nye boka Ensom planet som kom ut for noen dager siden, er jeg enda mer fan.

Og for andre gang sier jeg nå: Les! Les! Les!

Vi var aldri brødre – Pia Edvardsen | Anmeldelse

Vi var aldri brødre av Pia Edvardsen

Kan man kose seg med en ebok?

Pia Edvardsen har kommet ut med sin debutroman i forrige uke. Men først må jeg fortelle om at det er min første ebok! For noen dager siden fikk jeg øye på en melding om vårens debutromaner på Aschehoug forlag. Siden jeg leste meldingen snufsende og hostende i sengen min i Hamburg, måtte jeg finne en annen løsning enn å gå straks til NORLI… Etter å ha lest hele eboka i løpet av to mørke vinterdager, kan jeg rapportere: Ebøker gjør sin plikt, men jeg kan ikke kose meg med dem på samme måte som med ei trykt bok. Dessuten funker ebøker ikke når det gjelder bookcrossing

Tilbake til det egentlige temaet av blogg innlegget: debutantromanen „Vi var ikke brødre“ av Pia Edvardsen (den trettiårige dattera av Tove Nilsen).

Boka er ganske kort, og historien er fort fortalt: Farmor i Nord-Norge er i ferd med å dø. Jegfortelleren og faren hennes drar nordover for å være ved hennes side og for å ordne ting etterpå. Søstra og mora som er skilt fra faren, følger noen dager senere til begravelsen. De bor i det gamle ensomme huset på fjordkysten hvor faren vokste opp og hvor jegfortelleren og søstra hennes tilbrakte ferien.

De voksne snakker ikke mye med hverandre. På en måte virker det litt som om de to søstrene også er skilt fra hverandre. Søstra og mora blir bare noen dager rundt begravelsen. Det som fyller sidene i romanen er fortellinger om et ensomt hverdagsliv ved sjøen som forsvant for lenge siden, men som jegfortelleren og faren hennes gjennomlever i noen uker. De to fisker og pusler rundt naustet og reparerer litt her og litt der i det gamle huset. Mesteparten av tiden blander jegfortelleren skildringer om naturen med minner om de små grusomhetene mellom to søstre under barndommen.

Glad i Jon Fosse? Da vil du nyte Pia Edvardsen!

Skjedde det noe spesielt mellom de to søstrene da de var barn? Eller er der noen familientabuer å bryte når hele familien treffes i nåtiden? Fortier kanskje den eneste naboen Einar som er fra bestefars generasjon, en større hemmelighet? Hvem vet! Leseren erfarer ikke noe om dette ettersom Pia Edvardsen foretrekker å ikke skape spenning på denne måten.

Skulle jeg beskrive leseprosessen med et ord, så ville det være: å vente. Jeg ventet hele tiden at noe uventet skjer, at noe forandrer seg brått. Endelig på slutten mens jeg leste en av de siste setningene, forsto jeg poenget med kontinuiteten:

„Man forandrer seg aldri, kan aldri bli en annen, men er alltid akkurat den samme. Det er bare tida som forandrer seg.“

Med liten innsats kunne romanen bli forkortet til en tett og sterk novelle, dette er mitt syn. Men kanskje er det sånn med debutromaner: De er gjerne litt for lange, de forbruker litt for mange ord for for lite innhold. Likevel konkluderer jeg anmeldelsen min med en dristig sammenligning: Den som er glad i Jon Fosse, vil ganske sikkert nyte det enkle og på samme tid ekspressive språket til Pia Edvardsen.

„Vi var ikke brødre“ er absolutt verdt å lese – ikke minst hvis du er glad i Nord-Norges natur!

Lykke til med litteraturkritikkere, Pia!

Pia Edvardsen
Forfatteren Pia Edvardsen

Leseglede med skeive bøker

 

Dsveike-boeker-ellen-berg-larsenet var virkelig en morsom bokpresentasjon og høytlesning av skeive barne- og ungdomsbøker i går på Tromsø hovedbiblioteket,  i samarbeid med Tromsø Arctic Pride. Tusen takk, Ellen!

Etter Pride Paraden begynte jeg å lese den skeive boka „Nærmere kommer vi ikke“ av Monika Steinholm. Jeg motsto bare knapt fristelsen til å kjøpe boka på ARK i storgata hvor forfatteren jobber (virkelig sant!). Jeg satt i stedet på biblioteket til det sluttet. Nå venter jeg utålmodig på at den åpner på nytt i dag klokka 12,  men derfor har jeg tid til å blogge. 😉

Monika Steinholm: Nærmere kommer vi ikke

monika-steinholm-bokHovedpersonen Jens er 17 år gammel da han erkjenner at han er forelsket i sin barndomsvenn Niklas som nettopp har forelsket seg i deres beste venninne.

Jeg liker allerede bokas begynnelse når Jens er i ferd med å fortelle foreldrene sine at han er homofil. Denne blandingen av skam og lettelse, særlig godt beskrevet (jeg kjenner følelsen…)! Han må gjennom dette to ganger fordi han først snakker med faren og på kvelden med mora. Og da hjelper faren litt. Så bra!

Dette sitatet liker jeg veldig:

„Pappa strekker hånda ut mot meg, og jeg lar ham hale meg opp på beina. Jeg kan ikke huske sist papa klemte meg. Ingen av oss er klemmere. Nå holder han rundt meg, hardt. Jeg forsvinner nesten i armene hans. Er fire år og har fått skrubbsår på kneet. Jeg har ikke noe sår pappa kan blåse på, men har stryker det svette håret mitt vekk fra panna. Selv om han ikke blåser på noe, er det som han setter på et plaster så det slutter å svi.
– Men Jens, da, sier pappa. – Kjærlighetssorg er noe alle får.
Jeg er så letta. Pappa sier ikke at det er helt ok å like gutter. Pappa skjønner at det ikke er derfor jeg griner. Det gjør bare så jævlig vondt at det er Niklas.“

Jens bestemmer seg å kjøre til Finnsnes der hans skeive onkler Torstein og Phil bor. Begge to er i ferd med å organisere Senjas første Pride Parade og da må Jens med. Ikke så lett når en bare har vært „ut“ i noen dager! 😉 En dag blir Jens kjent med Edor som ikke vet ennå at han er homofil … (.. og nå er det nesten klokka 12 og jeg ser fram til å lese om deres kjærlighet).

«Nærmere kommer vi ikke» er en frittstående oppfølger til «Fuck verden», Monika Steinholms debutroman om ble nominert til NBUs debutantpris Trollkrittet. Som nevnt bor Monika Steinholm (*1983) i Tromsø og har tatt et toårig forfatterstudium ved universitet her (og dette er mitt drømmemål…).

Anbefalte skeive barne- og ungomsbøker

Trenger du noe for å snakke med små barn om å være „anderledes“? Ta disse to bøkene som Ellen leste høyt og viste bildene på samme tiden. Vi koste oss veldig pa biblioteket i går!

Justyna Nyka: Drømmeprinsen (2010)

droemmeprinsen-titelBildeboka begynner kjent, men kommer med en overaskelse på slutten – og da sier kongen:

”Vi leter etter noen og finner en annen – og det er like bra!”

 

Nathalie Hense og Ilya Green: Lei av Rosa (2010)

nathalie-hense-lei-av-rosaDen lille jenta liker mer enn bare «jenteting» men hun hater at alle kaller henne en „guttejente“. Hun vil bare være jente, en normal jente som elsker dinosaurer og heisekraner mer enn rosa eller dukker.

Forlaget skriver: „Dette er ikke bare en vakker og forfriskende bildebok, men også en appell til barn og voksne om å ikke la seg begrense av kjønnsrolleklisjéer“

*

Trenger du noe for å hjelpe din gutt eller jente med å komme ut? Ta Steinholms „Nærmere kommer vi ikke“ (som anmeldt ovenfor) eller denne boka som Ellen anbefalte på det sterkeste og leste høyt – en annen alvorlig bok samtidig med godt humør! 😉

Susin Nielsen: Vi er molekyler (2015)

susin-nielsen-vi-er-molekylerForlaget skriver: „Tretten år gamle Stuart er genial, men sosial analfabet. Fjorten år gamle Ashley er superpopulær, men ikke så skolesmart. Når Stewart og faren hans flytter sammen med Ashley og moren hennes, er de plutselig i samme familie“

Men poenget er noe annet: Ashley har en hjemmeliget. Og hun er særlig redd for at denne kommer ut fordi hun er sikker på at hun aldri mer ville være så popuær som før: Faren hennes er „plutselig“ homofil – den sanne grunnen hvorfor foreldrene hennes skiltes… Jeg skal lese denne boka etter „Nærmere kommer vi ikke“!

Noe mer av Ellens lesetips om skeive bøker