alt på norsk, Regine Normann
Schreibe einen Kommentar

Regine Normann: Hvordan Svartisen ble til (1936)

Arbeiderbladets Ukemagasin 1936



Den siste sagn av Regine Normann, publisert i avisa to år etter hennes siste bok.


Hvordan Svartisen ble til

av Regine Normann

I en gammel tid, da folk ikke kunne lese og aldri hadde hørt om istiden, trodde somme at Svartisen var blitt til ved finnefolkets trolldomskunster. Sagn grodde op om hvordan slikt kunde ha gått for sig, og farende mann bar dem på munnen under streiftoktene langs kysten efter føden for sig og sine.

En beksvart høstkveld med storm og silregn hadde et båtlag som var på sildfiske fått husly i bårstuen hjemme hos oss. Jeg visste godt at på slike kvelder vanket det sagn og eventyr i den lune stuen, og gjennem stormen og stilregn lurte jeg mid dit enda jeg ikke hadde lov.

Jeg fikk herlig med juling da jeg kom tilbake. Men da gråten og verste svien hadde gitt sig la farmor et mykt lagg ovenpå det jernbeslåtte ferdesskrinet som stod ved sengen hennes, og bad mig sitte der og fortelle henne sagnet jeg nyss hadde hørt. Det var enda om Svartisen var blitt til fra aller først av.

Der hvor nu Svartisen brer sig over fjell og dype dalsøkk var det engang frodig skog og grønne gresslier.

I en av liene ikke langt fra sjøen lå det en storgård med åker og eng, naust og sjøbruk og alskens annen herlighet som bruker følge med verlstanden.

Eldste sønnen på gården var blitt glad i en smellvakker finnejente ovenfra fjellvidden, hvor far hennes streifet om med renhjorden sin, og vilde absolutt gifte sig med hene.

Men foreldrene til gutten og hele hans slekt satte sig imot giftermålet. De sa som en hver nordmann med litengranne aktelse for sig selv vilde ha sagt at finnen var av et helt annet folkeslag enn bumannen. Stutt av vekst var han som tiest, skjevøid, svathåret og hjulbent. Tungemålet hans forstod få eller ingen, og flyttet gjorde finnefolket fra sted til sted og åtte ingensteds hjemme.

Men holft de fastboende nordmenn det for en skam å blande blod med flyttfolket, var finnen minst likeså kry på det. Engang hadde deres foreldre hersket over Lapland, Finnmark og enda større vidder og fritt streifet om fra hav til hei. Deres store lærmestere Noidus og Lapakapatapus hadde gitt dem den ubrytelig lov at de til evig til skulde holde de urgamle seder og skikker i akt od ære. Aldri måtte de forandre sitt tungemål, sin klædedrakt eller sin hustype for da vilde deres guder vende sig bort fra dem og gjøre dem fredløse på jorden.

Og frem for alt måtte de ikke la sig lokke av bumannens stas og prakt, og bli som en av dem.

Nar en gutt blev navnedøpt blev han en noiden tilskjøtet den del av fjellet hvor han til en hver tid kunne være sikker på å skyte det vilt han trengte til livets ophold for sig og sine. Den del av elven hvor laksen vilde la sig fange, og den fiskegrunn hvor fisken vilde søke hans snøre.

Men var det en jente fikk hun i navnedåpen en eller flere simler hvis avkom var hennes og blev utlevert den dag hun giftet sig. Dertil kom den del av arvesølvet som ved skiftet tilfalt henne, foruten alskens husgeråd og klær.

Finnefolkets tro hjelpere de små noidegasser levde usynlig for de voksnes øine ute i ødemarken.
Alt hos noidegassene var innrettet slik at det skulde være et forebillede for den opvoksende slekt. I deres trillrunde jordgammer var bjørkeriset som var lagt inn til underlag for de myke renfleder gullforgylt. Røk var det fra ildstedet midt på gulvet, men den var god å lukte på å sved ikke i øinene.

Mat var det også av alle slags spisendes, ukokt og søt som honing og liflig å ta i sin munn.
Noidegassene var en snau alen lang. De var klædd i røde eller blå kofter og bukser som rakk fra fotbladet til opunder armene. Utenpå koften hadde de pesk, og beltet var av sølv eller tinn herlig utkrotet med underlige, mystiske figurer. På benene brukte de komager og på hodet varme luer av oterskinn.

Finnene brukte å bære småguttene sine ut i ødemarken og lot dem bli der nen dager så noidegassene kunne få innprentet dem de gamle skikkene, og lære guttene den skjulte viden som måtte til for at de som voksne kunde være i stand til å livnære sig under bumannens hårde herredømme.

Men intet av alt som blev nevnt gjorde inntrykk på gutten og jenten. de hadde kakket sig på lag, og gifte sig skulde de, og jenten vandret trøstig op på vidden for å hente hjemmegiftet sitt og be foreldrene komme til bryllupet.

Men da foreldrene fikk vite at hun hadde vært troløs mot gamel sed og skikk og gått over til bumennene pisket de henne vekk fra teltene og kastet levende glør efter henne så hun aldri skulde makte å komme tilbake. Ikke delte de ut til henne den del av arvegodset hun hadde retten til, og ikke en eneste av alle de simler og reinsbukker som var merket med henes bumerke fikk hun med.

Fattig på jordisk gods og utstøtt av sitt folk vandret hun over heien tilbake til ham hun hadde gitt hjertet sitt. Han vilde ikke forsmå henne om hun ikke åtte annet hjemmegifte enn klærne hun gikk og stod i.

Men veien var lang, og da hun endelig fra høiden kunde se ned på gården hans blev hun stående som klumset. Det vrimlet av folk på tunet, og langs med fjæren lå båt ved båt. Hvad holdt de gilde for, nu like før bryllupet skulde være?

Fort trimlet hun ned lien; men da hun rakk frem til gården blev hun møtt med flir, og glefsende bikkjer kringsatte henne på alle kanter. Kjæresten hadde sveket henne mens hun var borte, og holdt nu trolovelsesgilde med en rik bumannsjente.

Harm tok hun veien tilbake og stanset ikke før hun stod øverst oppe på bergakselen.

Ljomen fra festen nådde henne der hun stod, og med dirrende fingrer grov hun frem av koftebarmen en liten skinnpose fylt med et fint, kullsvart støv, rev op snørebåndet og rystet innholdet ut for vær og vind.

Ikke før var posen tom så tok det på å sne. Og snedde gjorde det natt og dag til gården og gressmarken, dalsøkk og skog og fjell, og hun selv lå gjemt under skavlene.

Og sne trykket på sne, slik blev Svartisen til.

*

Bilder med komplett avisutklipp finner du her: del 1 og del 2.


Svartisen er Norges nest største isbre, og dekker et areal på om lag 370 kvadratkilometer. Breen strekker seg gjennom kommunene Rana, Meløy og Rødøy, alle i Nordland fylke. En gang var det én sammenhengende isbre, i dag er breen todelt. At Svartisen er Fastlands-Europas lavestliggende isbre (bare 20 moh. på det laveste), gjør at breen er lett tilgjengelig som turistmål.


Når Regine Normann skriver om finnefolk, mener hun samer, urbefolkningen av norske myndigheter. Da samene senere kom i kontakt med germanske folkeslag ble de kalt finner av nordmennene, og lapper av andre, og språket ble kalt finsk og lappisk.



Kronerulling for å minne Regine Normann

På 29. juli 2017 er det Regine Normanns 150-årsdag.
Har du lyst til å bidra til blå minneskilt i Oslo og Vesterålen som presang?
fnd.uz/reginenormann

Regine Normann blaues Schild Stensgate 3 Oslo Crowdfunding


Kategorie: alt på norsk, Regine Normann

von

Hei hei, ich bin Dörte aus Hamburg. Seit ich als Jugendliche "Flucht in den Norden" von Klaus Mann gelesen habe, zieht es mich til Norge - jetzt endlich, mit Mitte 40, verbringe immer mehr Zeit im Jahr dort, am liebsten nördlich vom Polarkreis. Als Minimalistin reise ich gern mit leichtem Gepäck, am liebsten nach dem Prinzip des Slow Travel - und in 2016 möchte ich endlich das Wwoofing ausprobieren. Und Du? Ich freue mich auf einen Kommentar von Dir! Ha det bra!

Schreibe einen Kommentar

Deine E-Mail-Adresse wird nicht veröffentlicht. Erforderliche Felder sind mit * markiert.


*