Alle Artikel in alt på norsk

Barnevandrerfortelling med mine tegninger er ute

Det var tidlig på våren i år da Cecilie Lønn inviterte meg til å illustrere hennes barnevandrerfortelling TABITA FRA SKOGENE (Fagbokforlaget)…

Handlingen er lagt til begynnelsen av 1800-tallet på Sørlandet. Tabita vokser opp på en av de mange fattige gårdene som fantes på Sørlandet på den tiden. Etter hvert presser den vanskelige økonomiske situasjonen henne til å bli barnevandrer – i likhet med mange andre barn på Sørlandet på den tiden. Tabita kommer til en stor gård, og der møter hun både motgang og medgang. I tillegg trekkes hun mellom livet på den nye gården – og livet på hjemgården. Tabitas opprinnelse og bakgrunn er nemlig ikke helt ukomplisert …

Lanseringfesten i Kristiansand i går (6. desember 2019) var stor stas! (På bildet står Cecilie til høyre for meg.) Vi koste oss med veldig interesserte og oppmerksomme gjester som ble sittende og feire Cecilies første roman og mitt første ilustrasjonsprosjekt.

I flere år har Cecilie vært min norsklærer, og uten henne ville jeg ikke ha bestått Bergenstesten i 2016. Nå har vi skiftet rollene og blitt kolleger. Men Cecilie slutter selvfølgelig aldri å være språklærer, defor har hun et sterkt tilbud knyttet til boka: Når du kjøper boka, får du samtidig tilgang på lydfilene med alle kapitlene i boka innlest. Disse filene blir klare i desember 2019. Ta kontakt med Cecilie om du har kjøpt boka – og ikke har tilgang til lydfilene.


Her får du se noen av mine illustrasjoner som er med i boka, sammen med den passende passasjen:

Tabita, som kommer ny, frisk og opplagt inn i flokken, har nysålte sko og solide remmer av lær, men skotøyet til de fleste andre barna er nedslitt, hullet og i en elendig forfatning. En gutt og en jente går til og med helt uten sko. Føttene deres er opphovnede og har flere blåmerker og blodige skraper. Barnefølget må stadig vente på disse to som ikke har sko. En av de eldste guttene, som Tabita forstår heter Petrus, begynner nærmest å kjefte på dem.
«Hermine og Kai! Dette går for sakte! Hvis dere har planer om å komme fram, må dere henge med. Ingen kommer til å synes synd på dere der dere kommer fram heller, så dere får bare bite tennene sammen og gå på.»
Ved siden av Tabita går det en annen jente som heter Agnis. Tabita hvisker stille til Agnis at hun synes Petrus er slem mot de to stakkars barna. Agnis, som har et lyst og vennlig ansikt midt i stundens alvor, trekker på skuldrene og sier liketil:
«Om Petrus ikke sier dette, vil disse to barna bli liggende igjen i grøftekanten. Synes du det er bedre?»

Mikaline sukker dypt. […] Hun biter seg i leppa og utstøter noen lyder av svak jamring.
«Ja, det er mye som har skjedd, men det er nok ikke noe du kan hjelpe med. Det skjedde for altfor lenge siden og du var altfor liten til å kunne gjøre noe …»
Ordene Tabita hører går som et søkk gjennom henne. Før Mikaline forteller videre, er det som om hun kan høre at det sier klikk i henne. Hun føler det som om noe brått faller på plass i hennes indre. Mikaline forteller videre:
«For fjorten år siden fikk jeg et arbeidsoppdrag jeg aldri har klart å glemme eller legge bak meg […]»

Dermed trår Knut direkte i dyresaksen med sin høyre fot, og han aner ingenting om noe før smerten iler gjennom kroppen så raskt og spisst som et lyn. […] Blodet siler nedover, ja, det fosser ut, og lager røde dammer rundt på bakken der hvor han står. Han klarer verken å bevege seg – eller så mye som tenke tanken på at han må dra ut metallet som har skåret seg hardt og nådeløst inn gjennom kjøttet på beinet. Han frykter for at det skal være en mothake skjult i metallstangen. Om det er slik, forstår han at hans dager er talte. Om det derimot ikke er en mothake, kan han ved en overmenneskelig kraftanstrengelse muligens klare å trekke stangen ut av sin egen fot … Hvordan Knut gjør det, klarer han i ettertid ikke å gjøre rede for, men sannsynligvis var det den bunnsterke viljen hans som slo gjennom og ganske enkelt reddet livet hans. Han klarer å trekke ut metallstangen mens blodet driver ut av ham. Vitner fortalte imidlertid senere at det hadde lydd et infernalsk skrik gjennom heiene – og det skulle gå gjetord om skriket i generasjoner framover. Lysningen han stod på skulle faktisk senere bli oppkalt etter nettopp dette skriket, for på folkemunne ble plassen etterpå kalt for Djevelskriket. Andre endret senere navnet til Knutsrallingen og Blodstølen – og i mange år framover var dette et sted hvor ethvert menneske med fornuften i behold unngikk å sette sin fot.


Fakta

  • Tittel: TABITA FRA SKOGENE – en barnevandrerfortelling
  • Forfatter: Cecilie Lønn
  • Illustratør: Dörte Giebel (det er meg 🙂 )
  • Forlag: Fagbokforlaget
  • Utgitt: 2019
  • Status: debutroman etter å ha publisert 18 lærebøker (norsk og spansk)
  • Antall sider: 170
  • Språkform: bokmål
  • Sjanger: roman
  • Kilde: gratiseksemplar (fordi jeg er illustratøren til boka)

Myriam H. Bjerkli sin debutkrim er lovende

For en pageturner Myriam H. Bjerkli har skrevet!

Jeg er på side 145 av 400 nå og måtte allerede holde pusten flere ganger underveis. Sterkt med perspektivveksel fra mora til den sju år gamle dattera og tilbake. Utrolig at det er Myriam H. Bjerkli sin debutkrim, boka virker så moden, mye er på plass. Jeg lover en lengre og fundert anmeldelse når jeg har lest hele 400 sidene. Bare at det må ut nå: Les! Les! Les!

Dette skriver andre bokbloggere

Myriam H. Bjerkli har skrevet bøker før, men dette er hennes første kriminalroman. Dette er et bevis på at av og til lønner det seg å ta nye retninger for noen ganger funker det. […] Høydepunkt: Lettlest er kanskje feil å si med tanke på innholdet. Historien har et godt driv, byr på mange forskjellige følelser og er tankevekkende. Lavpunkt: Litt for forutsigbart og for mye som skjer på en gang. Det kan oppleves som noe masete. (I bokhylla)

«Lille Linerle» er uten sidestykke den sterkeste kriminalfortellingen jeg har lest, mye på grunn av tematikk og omstendigheter selvsagt, men like mye fordi Myriam H. Bjerkli faktisk mestrer det å fortelle en slik historie uten å bli for sentimental, for blodig, for spekulativ eller for melodramatisk. (bokbloggeir)

Jeg begynte på den om kvelden, på sengen, som jeg bruker å gjøre med krim. Og jeg fullførte den klokken 4 om morgenen helt ute av stand til å legge den fra meg. (Betraktninger – tanker om bøker)

Forlaget om boka

Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?

Fakta

  • Tittel: Lille Linerne
  • Forfatter: Myriam H. Bjerkli
  • Forlag: Forlagshuset i Vestfold
  • Utgitt: 2017
  • Status: debutkrim etter å ha publisert diktsamlinger, ungdomsromaer og fagbøker
  • Antall sider: 383
  • Språkform: bokmål
  • Sjanger: krim
  • Kilde: Fått gratis fra forfatteren

Øystein Lønns siste fortellling når Jon-Fosse-nivå

Anmeldelse av fortellingen Berners datter

Endelig har jeg lest min første bok av Øystein Lønn. Dette var hans nittende bok. Lesningen gjorde meg kjempeglad. Jeg liker den sakte fortellermåten med nøye betraktninger og enkle handlinger. Litteraturkritikeren Margunn Vikingstad, som arbeider som litteraturkritiker i Morgenbladetsammenligner Lønns skrivemåte i Berners datter med Karen Blixen. Jeg finner det naturlig å sammenligne med Jon Fosse – to forfattere det ikke er så verst å bli sammenlignet med! Mitt personlige terningkast er 6 for denne romanen.

Øystein Lønn har lagt fortellingen til et kystmiljø på 1800-tallet. Leseren blir med da tre einstøinger, bosatt på en liten øy ved Sørlandskysten, bestemmer seg for å seile over havet til København. Det gjelder å få solgt noen gullfigurer funnet under dykking etter skjell, men bak dette målet åpenbarer det seg etter hvert den egentlige grunnen til reisen: Berners datter som en gang var gift med en av karene …

«Lønn har skrellet vekk alle unødigheter», sier Maja Troberg Djuve i Dagbladet. Jeg er enig med henne. Det som har blitt tilbake, er poetiske setninger om å leve med det som havet har å gi, om ensomhet og den uendelige lengselen etter noen man kan føle seg hjemme hos.

Etter min syn må man lese boka nesten som en diktsamling. Man må stoppe etter noen sider, man må kanskje gjenta noen setninger ved å lese dem høyt. Her kommer en av mine favorittpassasjer der kona til Reite (en av kompisene til Berner på den lille øya) blir introdusert:

Han pustet ut og berørte håret hennes.
«Hun vil bestemme hva du bør ha på deg. Hvilke bukser. Sko. Skjortens farge. Om håret bør klippes, og om du skal spise torsk, sei eller hummer til middag. Hun vil bestemme om du skal sanke kamskjell eller være fattig.»
Hun så lattermild på Reite.
«Det er helt riktig», sa hun. «Om mulig ville jeg bestemme stjernenes sig over himmelen, månens faser, vinterens lengde, sjøens farge og når solen skal varme. Jeg vil bestemme hvem som bør få barn med hvem. Og hvem som bør det la være. Alt ville bli mye enklere og bedre da.» (s. 19)

Dette har andre skrevet om boka

Tro det eller ei så har jeg ikke funnet en eneste anmeldelse av boka av noen bokbloggere, og jeg har bare funnet fem vurderinger på bokelskere.no. Da fikk boka gjennomsnittlig terningkast 4,8. Det jeg har funnet er tre bokanmeldelser i Dagbladet, Morgenbladet og Aftenposten. De siste to er ikke tilgjengelige uten abonnement. Derfor siterer jeg her bare en stemme om Berners datter:

«Årets bok fra Lønn er lekende lett lest, men ikke like lett forstått. Det er enklere å peke på hvordan Lønn forteller, enn eksakt hva han sier med fortellingen.

Det er ikke så farlig – selve reisen gjennom boka er gleden. Fortellingen kan ligge å duve litt i leseren etter at permene er lukket. Så åpner kanskje alt seg. Eller noe. «Berners datter» er vakker skrivekunst om livskunst, om kvinner og menn, om verdien og vekten av kjærlighet, fellesskap og stille samvær.» (Maja Troberg Djuve i Dagbladet, 28.04.2018)

Forlaget om boka

På en øy ved Sørlandskysten lever Peder Ross av å dykke etter skjell. I en storm har en baltisk skute forlist i det urene farvannet nær ved, og på havbunnen finner Ross en lerretspose med noen små, vakre figurer han tror kan ha verdi. Han allierer seg med nabo og venn Berner, en bereist og erfaren mann, som mener de bør seile til København for å finne en kjøper til figurene. En tredje nabo, Allert, blir med som rormann og navigatør i den lille åpne farkosten de krysser Skagerrak med. Seilasen er risikabel. Og da de når fram til Nyhavn, skal det vise seg at reisen også har et annet mål, langt viktigere enn penger og rikdom.

Berners datter er en fortelling om menneskelige relasjoner på en liten øy hvor alle kjenner hverandre, og liv leves etter faste mønstre. Likevel vil de valg man tar føre til utfordringer, og tilsynelatende ubetydelige tilfeldigheter gjøre at livet tar en annen retning. (Gyldendal)

Fakta

  • Tittel: Berners datter
  • Forfatter: Øystein Lønn (*1936 i Kristiansand)
  • Forlag: Gyldendal
  • Utgitt: 2018
  • Status: Forfatterens 19. skjønnlitterære bok siden 1966
  • Antall sider: 120
  • Språkform: Bokmål
  • Sjanger: Fortelling
  • Kilde: Leseeksemplar (e-bok) fra forlaget
  • Forfatterportrett: Morten Brun (lastet ned her)

Klarer Selma Lønning Aarø å rehabilitere Anna Munch?

Anmeldelse av romanen Hennes løgnaktige ytre

Opprinnelig hadde Selma Lønning Aarø planlagt å skrive en biografi om Anna Munch, denne forfatterinnen som var gift med fetteren til Edvard Munch og som i 1897 ble anmeldt av Knut Hamsun til politiet på grunn av stalking og ond omtale. Men Selma Lønning Aarø fant ikke nok kildemateriale. Og det som allerede var skrevet om Anna Munch, hadde kommet ut av pennen til Hamsuns mannlige biografer – og de hadde satt henne i et dårlig lys.

Selma Lønning Aarø tok derfor i bruk et knep: Hun fiksjonaliserte forfatterinnens liv og skrev en historisk roman, en kunstnerroman. Hun brukte alle fakta hun kunne få tak i, men fylte opp med fantasi og tolkning.

Denne bakgrunnen vekket interessen min. Jeg er glad i biografier og særlig glad i biografier med en litterær stil. Siden Selma Lønning Aarø er en erfaren og etablert forfatter, kan man vel forvente seg en hel del. Jeg lot meg heller ikke skremme av de 304 sidene selv om jeg hadde planlagt å lese ei bok hver uke (les mer om mitt projekt #52bøkerpå52uker).

Jeg må innrømme at det tok tid – nesten 100 sider – før jeg ble fanget. Begynnelsen var verken fugl eller fisk. Teksten virket som ikke ferdig bearbeidet fra biografi til roman. Fortellerstemmen var ofte ikke plausibel, og for mange fakta som måtte med, ødela spenningen. Men etter hvert falt alt på plass og jeg var glad for at jeg ikke hadde gitt opp. Midtpartiet av romanen ble en skikkelig „pageturner“.

Det som gir romanen dybde er det øvrige plottet, nemlig partiene der Anna Munchs datter Signe overtar fortellerstemmen. Leseren får vite om hennes tunge skjebne på slutten av andre verdenskrig. Etter hvert blir Signes erindringer en viktig motspiller mot Annas indre monolog.

Klarer Selma Lønning Aarø å rehabilitere Anna Munch?

Siden man vet at Knut Hamsun forlangte at Anna Munchs mentale tilstand skulle bli undersøkt, venter man som leser på oppløsningen: Var hun syk, var hun gal – eller ingen av delene? Selma Lønning Aarø overlater den siste tolkningen til leseren. Hun nærmer seg Anna Munch med respekt og empati. Hun viser frem hvor mye det koster Anna Munch å bryte med sosiale konvensjoner og forventninger. Men etter min smak kastet Selma Lønning Aarø bort sjansen til å komme med en virkelig ny tolkning av hendelsene mellom Anna Munch og Knut Hamsun. Hendelsene virker som om de presenterer litt mer av det samme. Leseren følger Anna Munch inn i en nesten manisk tilstand. Knut Hamsun blir – en gang til – mannen som forsøkte å holde henne tilbake.

Men det lyktes Selma Lønning Aarø å skyve på problemstillingen: Anna Munch fremstilles som en intellektuell kvinne som ikke bare ville være Hamsuns elskerinne, men hans kompis, hans samtalepartner på alvor. Slike tanker om likestillingen av menn og kvinner finnes det flere av i Anna Munchs romaner, det har jeg lest om. Og her fins helt sikkert nøkkelen til en ny tolkning av forfatterinnens liv. Jeg hadde lyst til å få vite mer om Anna Munchs idéer. Men siden det nå har blitt en roman, mangler selvfølgelig slike diskurser.

Kan jeg anbefale boka?

Ja, hvis du ikke bare liker en god roman, men i tillegg er interessert i enten Norges kvinnehistorie eller litteraturhistorie eller Knut Hamsun.

Nei, hvis du bare vil lese en god roman. Plottet tar for mange omveier – ja vel, slik er livet, men det er det som skiller en biografi fra en tettskrevet roma

Dette har andre bokbloggere skrevet

Det som hevet denne romanen for meg var språket; «Hennes løgnaktige ytre» er skrevet i en språktone som gir romanen en 1800-talls atmosfære. Dialogene er spesielt godt skrevet. Her er det få språklige anakronismer, og måten de er utført på får karakterene til å framstå enda mer levende. Jeg liker også at romanen er skrevet i historisk presens.
(Bokelskerinnen)

Dette er glimrende lesning! Det er befriende å lese om Knut Hamsun i hans tidlige år, før de nazistiske hendelsene som preger det meste jeg leser om ham. Det var utrolig spennende å lese om forfatteren Anna Munch, som var for meg helt ukjent.  (Tine sin blogg)

Dette er en absolutt leseverdig og interessant roman, som bør finne veien til mange lesere.  Den er også gripende og trist, trist fordi den viser hvor vanskelig det var å være kvinne på denne tiden. Anna hadde talent, men etter at hun fikk alle mot seg, mistet hun både status som forfatter, inntekt og levde svært kummerlig. De mannlige biografene som Aarø har brukt som kilder har heller ikke levnet Anna Munch noen ære. Romanen har også sine komiske sider, ja, de var et underlig par disse to, slik de holdt på. (Artemisias Verden)

Forlaget om boka

I april 1897 kunne man lese i Verdens Gang at Knut Hamsun anmeldte forfatteren Anna Munch til politiet og forlangte hennes mentale tilstand undersøkt. Bakgrunnen var at det den våren hadde blitt spredd en rekke anonyme brev som svertet ham. Hamsun var overbevist om at brevene kom fra henne. Dette danner utgangspunktet for en helt særegen kunstnerroman: En tragisk, intens og hittil ukjent historie om å være kvinne og kunstner. Den vekker et glemt forfatterskap til live, og kaster nytt lys over norgeshistoriens mest omdiskuterte forfatter. (Cappelen Damm)

Fakta

  • Tittel: Hennes løgnaktige ytre
  • Forfatter: Selma Lønning Aarø
  • Forlag: Cappelen Damm
  • Utgitt: 2016
  • Status: Forfatterens 19. bokutgivelse
  • Antall sider: 304
  • Språkform: Bokmål
  • Sjanger: Historisk roman
  • Kilde: Kjøpt selv som e-bok

Bøker lest i 2018

bøker lest i 2018

I løpet av dette året som nå går mot slutten, har jeg lest meg gjennom nesten 30 norske bøker. Ikke alle har jeg lest helt til slutt, det må jeg innrømme. Denne listen omfatter bare de bøkene jeg har lest inntil den siste siden. (På bildet mangler det noen bøker jeg har lest som ebok eller hørt som lydbok.)

Bøker jeg har lest i 2018

  1. Birgit Alm: Ensom planet. Tiden Norsk Forlag 2018. – Min anmeldelse
  2. Vibeke Riiser-Larsen: Et sted skinner det. Aschehoug 2015. – Min anmeldelde
  3. Helga Flatland: En moderne familie. Aschehoug 2017.
  4. Maja Lunde: Blå. Aschehoug 2017.
  5. Toril Brekke: Alle elsker moren din. Aschehoug 2017.
  6. Karin Fossum: Brudd. Cappelen Damm 2006.
  7. Lars Lenth: Menn som hater ulver. Kagge Forlag 2017.
  8. Siri Hustvedt: Sommeren uten menn. Aschehoug 2011.
  9. Linnéa Myhre: Evig søndag. Tiden Norsk Forlag 2012.
  10. Ingun Alette Mæhlum, Christine Kristoffersen Hansen: Vestregata. Agalaus forlag 2017. – Min anmeldelse
  11. Gerd Mikalsen: Farsmålet. Gollegiella forlag 2016.
  12. Monica Kristensen: Kullunge. Forlaget Press 2015. (Lest på tysk)
  13. Monica Kristensen: Den døde i Barentsburg. Forlaget Press 2011.
  14. Lisbeth Pettersen: La meg ikke huske. juritzen forlag 2018. – Min anmeldelse
  15. Hans Kristian Amundsen: Vi er et lite land, men et stort folk. Slik samlet vi Norge 22. juli – 21. august 2011. juritzen forlag 2018.
  16. Mari Kjos Hellum: En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens Liv. Tiden Norsk Forlag 2018. (Roman)
  17. Ingun Alette Mæhlum, Christine Kristoffersen Hansen: Longyearbyen. Halvveis til Nordpolen. Agalaus forlag 2018.
  18. Brit Bildøen: Adam Hjorths veg. Samlaget 2011. (Lest på tysk)

*

Et av mine nyttårsforsetter er å lese ei bok hver uke. Det betyr en fordobling av antall bøker jeg har lest begynt å lese i 2018… Blir du med på #52bøkerpå52uker? Da kan du gjerne melde deg inn i denne gruppen på Facebook.