Alle Artikel in alt på norsk

Anmeldelse: „Ensom planet“ av Birgit Alm (roman 2018)

23. Februar 2018

Karianne kjenner Boris fra før da de to var naboer. Mens hun klarte å komme litt oppover på den sosiale rangstigen, begynte han å drikke. Til slutt levde han på trygd og bodde i en kommunal leilighet på Sandaker i Oslo. I de siste årene hadde de to knapt hatt kontakt, men til tross for dette blir Karianne utpekt som Boris‘ nærmeste. Det blir hun som får den tvilsomme æren å rydde opp i dødsboet etter at han plutselig døde på en reise.

Som leser blir jeg kjent med Karianne i det øyeblikket da hun åpner døren til Boris‘ leilighet for første gang etter hans død. Boka er skrivet i nåtid. Jeg er med på hennes rundtur gjennom rommene i leiligheten, jeg følger hennes tanker og jeg blir etter hvert kjent med Boris gjennom hennes øyne. Jeg følger med i tilbakeblikk da hun minnes sine få møter med Boris, inkludert en felles julaften for flere år siden.

Etter hvert blir det – på en beklemmende måte – synlig at Karianne og Boris har mer til felles enn hun noensinne vil innrømme. Ja, hun har hatt jobb, mens Boris har levd på trygd. Ja, foreldrene hennes er fortsatt i live, mens han drakk mer og mer etter døden av først nevøen, så søstra og så foreldrene innen to år. Men deres sosiale fattigdom ligner hverandre uansett. Hun skjuler for kollegene at det ikke finnes noen nærmeste i hennes liv unntatt foreldrene. Og det året da foreldrene bestemte seg for å reise til utlandet i jula, havnet Karianne i en felles julekveld med naboen Boris. Dagene før hadde hun prøvd å finne en jobb som frivillig på julaften hos en organisasjon som skulle arrangere jul for bostedsløse, rusmisbrukere, romfolk og andre utstøtte. Ironien er at det faktisk var venteliste for å bli med på detteslik at Karianne som jo selv trengte hjelp med å skape seg selskap, ble sittende igjen alene. På ettermiddagen «noen timer før kirkeklokkene ringte høytiden inn» (s. 55) traff hun Boris i trappa og de bestemte seg spontant for å spise middag sammen:

«Jeg var beskjemmet over å være sammen med en som kunne passet inn på en av tilstelningene jeg ønsket å jobbe på. På den annen side, moren min snakket alltid om at vi, som var så heldige, måtte gi noe tilbake. Til Afrika, hadde jeg sett for meg. Nå bestemte jeg meg for at det var Boris jeg skulle gi noe tilbake til» (s. 55).

Som leser skjønner jeg med en gang at forskjellen som Karianne legger vekt på, egentlig ikke eksisterer. Hun har ikke noe å gi, hun er selv trengende. Ingen av dem klarer å skaffe seg et sosialt nettverk av egen kraft. Derfor er det ikke overraskende at begge to prøvde å finne noen på datingsiden Sukker. Det tar en stund før Karianne erkjenner, ved at hun oppdager flere esker med utskrifter av e-poster og chatprotokoller, at Boris kom henne særlig nær på nett uten at hun visste det. Jo, det kan være ganske skremmende å se hvor fort man mister kontrollen med å kunne regulere avstanden til noen …

Birgit Alm – kilde: Tiden Norsk Forlag

Men det mest skremmende er å skjønne at vi alle i dag har flere og flere muligheter til å neddysse – overfor de andre og overfor oss selv – hvor lite slike nettkontakter egentlig betyr i det virkelige livet. Birgit Alm forteller på 108 sider (teksten er nok mer en lang novelle enn en kort roman) om den nye, sosiale fattigdommen som kan ramme oss alle i storbyen, ikke bare dem som naver! Hennes fortelling minner oss om at vi ikke bør heve oss over dem som – mer åpenbart enn andre – kjemper med livets utfordringer. Grensene er flytende. Hvem vet egentlig med bestemthet hvem som er vinner og hvem som er „loser“…

Jeg har vært fan av Birgit Alm siden hennes første roman Endelig skal vi le (du finner anmeldelsen min her) som allerede hadde det underprivilegerte Norge som tema. Etter den nye boka Ensom planet som kom ut for noen dager siden, er jeg enda mer fan.

Og for andre gang sier jeg nå: Les! Les! Les!

Syv ting du kanskje ikke visste om Regine Normann (1867-1939)

11. Juli 2017

Det var da dagene var på sitt mørkeste og mest fargerike – vinteren 2016/17 – at jeg satt på ulike bibliotek i Tromsø, Bø/Vesterålen og Oslo. Etter å ha lest den meget spennende biografien av Liv Helene Willumsen om Regine Normanns liv og verk, ble jeg inspirert til å reise rundt og følge i forfatterens spor.

Jeg arbeidet meg gjennom Regine Normanns privatarkiv og gjennom aviser fra hennes samtid. Flere ganger opplevde jeg at det var overraskende og morsomt å se hva som stod på trykk i avisen den gang. Jeg fikk også en åpenbaring: Jeg fikk kjennskap til flere hendelser som kastet lys over hvem Regine Normann faktisk var og hvor stor hennes innflytelse i datidens samfunn var.

I sammenheng med min kronerulling for to minneskilt for Regine Normann – i Oslo og i Bø/Vesterålen – vil jeg gjerne dele hva jeg fant.

Hadde du kjennskap til disse syv ting om Regine Normann?

  1. Regine Normann fikk telegram fra selveste Askeladden
  2. Hennes bøker kom til Chicago allerede i 1933
  3. Hun skrev en hel biografi om Richard With som aldri ble publisert
  4. Hun leste sine eventyr i kvinnefengselet
  5. Hun var blant de første støttespillerne når det gjaldt å bruke radio som undervisningsmiddel
  6. Hun demonstrerte som lærer mot lønnskuttet i 1932
  7. Hun var den første som viste offentlig innsats for å bevare det originale polarskipet Fram for de følgende generasjonene
  8. „… og én til. 🙂

Her kommer detailjene og kildene:

1.
Regine Normann fikk telegram fra Askeladden

Man gratulerte gjennom telegram den gang. Regine Normann fikk massevis av telegrammer, særlig til sine runde fødselsdager. Jeg har sett at blant dem som gratulerte stod for eksempel Richard With og Fridtjof Nansen, men også en person som lever i en annen verden, nemlig Askeladden. Askeladden er den oppdiktede rollefiguren fra flere norske folkeeventyr, den yngste unggutten og lillebroren som blir helten til slutt. Det var selveste Askeladden som skrev disse ordene til Regine Normann i anledning hennes 70-årsdag: «Du eventyrets dik[t]erdronning fra midnatsolens land hjertelig lykønskning 70 aarsdagen = Askeladden fra Vesteraalen». 🙂

Regine Normann fikk telegram fra Askeladden

2.
Regine Normanns bøker kom til Chicago allerede i 1933

440 år etter den første verdenskongressen for kvinner i 1893 ble det igjen holdt en kvinnekongress i Chicago, med deltakere fra 31 land. De nordiske kvinnenes bidrag var et foredrag om de nordiske landenes innsats i verdenskulturen. I en sidesal var det utstilt en både stor og rikholdig samling av kvinnelitteratur på mange språk. Under «Norge» kunne man blant annet finne Cora Sandel, Nini Roll Anker, Barbra Ring og Regine Normann. Den store samlingen av bøker ble forært av kongressen til Northwestern Universitetet, Chicago. (Kilde: Morgenbladet, 5.9.1933 – del 1 / del 2).

3.
Regine Normann skrev en hel biografi om Richard With som aldri ble publisert

Manuskriptet ligger i arkivet på universitetsbiblioteket i Tromsø. Regine Norman kjente familien With slik at hun sikkert hadde god innsikt. Tenkte noen allerede på å publisere det hun skrev om Richard With posthumt? Det er ingen hemmelighet at Regine Normann var opptatt av Hurtigruten. Som vesteråling kjente hun til avhengigheten av gode skipforbindelser. Hun feiret da Risøysundet ble åpnet for hurtigrutetrafikk i1922, hun reiste med jevne mellomrom med Hurtigruten for å reise hjemover i ferien. Hun var også med da hurtigruteskipet med navnet «Lofoten“ ble innviet i Fredrikstad i 1932. Prøvefarten måtte utsettes den dagen fordi tåken kom sigende innover fjorden. Dagbladet skrev: «Man tok situasjonen med godt humør, og da Regine Normann slo sig ned ved ‚pressebordet‘ og begynte å fortelle om selskapets tilblivelse, om Richard With som rodde rundt i værene for å tegne aksjer og om gamle ‚Vesterålen’s første tur nordover fikk man efterhvert mer inntrykk av å ligge værfast i Svolvær enn ved Fredrikstad mek. verksted» (Kilde: Dagbladet, 19.02.1932).

4.
Regine Normann leste eventyr i kvinnefengselet.

Det var den 17. mai 1937 at Regine Normann leste noen av sine eventyr og småfortellinger i hovedstadens kvinnefengsel. Arbeiderbladet skrev dagen etter: «Også for dem som er innenfor murene var det sørget for å skaffe litt feststemning igår. Da tvangsarbeiderne kom ned til frokost, fant de et festlig dekket bord med blomster og nasjonalfarver. Ved hver plass lå en 17de mai-sløife. Hele spisesalen var dekorert. Klokken 3 sang de kvinnelige studentsangere […]. Deretter drog tvangsarbeiderne op i spisesalen igjen, hvor det ble servert kaffe og julekake og til slutt appelsiner. Og som en glimrende avslutning på festholdelsen av dagen kom Regine Normann og leste sine morsomste og mest rørende eventyr og småfortellinger under stor begeistring. Et mer takknemlig publikum har sikkert hverken studentsangerne eller Regine Normann noen gang hatt. Eftert å ha sunget ‚Ja, vi elsker‘ fulltonende og vakkert, drog tvangsarbeiderne hver til sitt» (Kilde: Arbeiderbladet, 18.5.1937).

5.
Regine Normann var blant de første støttespillerne når det gjaldt å bruke radio som undervisningsmiddel

Torsdag den 19. februar 1931 klokka 11.35 var den første skolekringkastingen i Norge «on air». 80 skoler i Sør-Norge var med da den nye æraen trådte inn. Det vil si at de måtte få installert et radioanlegg på forhånd. Sendningene ble ledsaget av et trykket program, og den første utgaven av programheftet ble sendt ut i 4.000 eksemplarer noen uker før den første sendingen.

For det daværende publikumet var det nok ingen overraskelse at forfatteren Regine Normann ble en viktig del av programmet fra begynnelsen av. Hun var riktignok allerede 64 år gammel og hadde nesten lagt bak seg sin karriere som lærer. Men hun var overhodet ikke redd for nye medier, tvert imot. Radio var jo hennes greie! I over ti år – fra 1927 til 1938 – kom det med jevne mellomrom en ny opplesning av Regine Normann på kringkastingsprogrammet. Les hele historien her.

6.
Regine Normann demonstrerte som lærer mot lønnsnedskuttet i 1932

I 1932 debatterte Oslo skolestyre om hvorvidt de skulle sette ned lærerlønningene med 3,33 prosent. Flere lærerinner, som det den gangen het, demonstrerte mod lønnskuttet på selve møte ved å legge fram sine avskjedsbrev fra det tidspunktet en eventuell lønnsreduksjon skulle iverksettes. Regine Normann var blant dem. Lønnskomiteen forslo med en gang at de som søkte avskjed av den grunn, fikk tillatelse til å beholde sine daværende lønninger (Kilde: Arbeiderbladet, 19. februar 1932 – del 1 / del 2).

7.
Regine Normann var den første som viste offentlig innsats for å bevare det originale polarskipet Fram for de kommende generasjonene

I 1917, syv år før den offisielle komitéen for bevaring av Fram ble nedsatt, bygget Roald Amundsens sin nye polarskute Maud ved Christian Jensen skibsbyggeri. Det knuste Regine Normanns hjerte å se det berømte skipet Fram bli ødelagt på den måten og hun brukte sin posisjon til å offentliggjøre den tilstanden som etter hennes syn var imot folkets egen vilje: «Jeg stor paa landeveien ovenom verftet og ser paa Roald Amundsens nye polarskute, og uvilkaarlig glir tanken over paa den gamle, kjendte av hele nationen elskede ‚Fram‘. […]  Tæt ved verftet med den nye polarskuten staar et skur. Der inde og ute under sneen ligger nu alt som kunde nyttiggjøres og fjernes fra gamle ‚Fram‘. Det skal brukes til Roald Amundsens skute hører jeg. […] Jeg er lærerinde ved Kristiania folkeskoler og jeg vet vi staar foran nydannelser i folkelagene. Barnene nøier sig ikke mere med hovedsagelig at høre, de kræver at faa se og ta paa tingende med sine hænder. Der kommer en dag, da jeg skal staa med gutteflokken min foran den ribbete ‚Fram‘. Give da Gud, jeg kan faa synt dem skuten slik jeg gjemmer den i mit sind -!» (Kilde: Tidens Tegn, 18. februar 1917).

Det fulgte en rekke offentlige brev – trykket i Tidens Tegn – mellom forfatteren og Kristiania Sjømandsforening. Sjømandsforeningen hadde allerede tatt initiativ til dette ved en besiktelse som ble foretatt i all hjemmelighet. Regine Normann var den første som sørget for at utviklingen og det som skjedde kom i offentlighetens søkelys: «Samtidig opfordrer jeg paa det instændigste Kristiania sjømandsforening at offentliggjøre i sin helhet besigtigelseskomiteens indberetning om den tilstand polarskibet Fram fandtes at være i den 17. januar 1917. Det er umyndiges arv og eie det her er tale om, og Norges ungdom – baade den som gror op idag og alle kommende slægter fremover – har ret til at kræve den hele, fulde sandhet» (Kilde: Tidens Tegn, 2. mars 1917). Det var ikke før 1925 at en offisiell komité ble nedsatt til bevaring av Fram. Frammuseet med skipet ble åpnet i Oslo i 1936. Les hele historien her (på tysk).

… og én til:
Det var verdt en meldning at Regine Normann likte å fly

Regine Normann fløy bare en eneste gang i sitt liv, og det var på sin siste reise hjem til farsgården. Da flyttet hun, 72 år gammel, fra Oslo til Stensland ved Harstad i 1939. I flere aviser ble det skrevet at NTBs korrespondent hadde spurt henne «hvorledes det føltes å se eventyrlandet hennes fra luften. – Det var det herligste jeg har oplevet, sier hun, og nu frykter jeg ikke lenger for å benytte dette utmerkede, hurtige transportmiddel» (Kilde: Fædrelandsvennen, 22.6.1939).

Det var for øvrig også verdt en kommentar at Regine Normann ble syk: «Regine Normann syk. Forfatterinnen Regine Normann som for tiden bor på Stensland, fikk et slagtilfelle i forrige uke. Hun måtte straks bringes til Harstad sykehus» (Kilde: Nordlys, 9. august 1939). Hun fikk ikke sjansen til å gjenta reisen gjennom luften, hun døde bare noen dager senere.

*

Hva vet du om Regine Normann som kanskje ikke er så kjent?
Skriv gjerne dine kommentarer i kommentarfeltet.

Hvordan Svartisen ble til (Regine Normann)

10. Juli 2017

Arbeiderbladets Ukemagasin 1936


Den siste sagn av Regine Normann, publisert i avisa to år etter hennes siste bok.

Hvordan Svartisen ble til

av Regine Normann

I en gammel tid, da folk ikke kunne lese og aldri hadde hørt om istiden, trodde somme at Svartisen var blitt til ved finnefolkets trolldomskunster. Sagn grodde op om hvordan slikt kunde ha gått for sig, og farende mann bar dem på munnen under streiftoktene langs kysten efter føden for sig og sine.

En beksvart høstkveld med storm og silregn hadde et båtlag som var på sildfiske fått husly i bårstuen hjemme hos oss. Jeg visste godt at på slike kvelder vanket det sagn og eventyr i den lune stuen, og gjennem stormen og stilregn lurte jeg mid dit enda jeg ikke hadde lov.

Jeg fikk herlig med juling da jeg kom tilbake. Men da gråten og verste svien hadde gitt sig la farmor et mykt lagg ovenpå det jernbeslåtte ferdesskrinet som stod ved sengen hennes, og bad mig sitte der og fortelle henne sagnet jeg nyss hadde hørt. Det var enda om Svartisen var blitt til fra aller først av.

Der hvor nu Svartisen brer sig over fjell og dype dalsøkk var det engang frodig skog og grønne gresslier.

I en av liene ikke langt fra sjøen lå det en storgård med åker og eng, naust og sjøbruk og alskens annen herlighet som bruker følge med verlstanden.

Eldste sønnen på gården var blitt glad i en smellvakker finnejente ovenfra fjellvidden, hvor far hennes streifet om med renhjorden sin, og vilde absolutt gifte sig med hene.

Men foreldrene til gutten og hele hans slekt satte sig imot giftermålet. De sa som en hver nordmann med litengranne aktelse for sig selv vilde ha sagt at finnen var av et helt annet folkeslag enn bumannen. Stutt av vekst var han som tiest, skjevøid, svathåret og hjulbent. Tungemålet hans forstod få eller ingen, og flyttet gjorde finnefolket fra sted til sted og åtte ingensteds hjemme.

Men holft de fastboende nordmenn det for en skam å blande blod med flyttfolket, var finnen minst likeså kry på det. Engang hadde deres foreldre hersket over Lapland, Finnmark og enda større vidder og fritt streifet om fra hav til hei. Deres store lærmestere Noidus og Lapakapatapus hadde gitt dem den ubrytelig lov at de til evig til skulde holde de urgamle seder og skikker i akt od ære. Aldri måtte de forandre sitt tungemål, sin klædedrakt eller sin hustype for da vilde deres guder vende sig bort fra dem og gjøre dem fredløse på jorden.

Og frem for alt måtte de ikke la sig lokke av bumannens stas og prakt, og bli som en av dem.

Nar en gutt blev navnedøpt blev han en noiden tilskjøtet den del av fjellet hvor han til en hver tid kunne være sikker på å skyte det vilt han trengte til livets ophold for sig og sine. Den del av elven hvor laksen vilde la sig fange, og den fiskegrunn hvor fisken vilde søke hans snøre.

Men var det en jente fikk hun i navnedåpen en eller flere simler hvis avkom var hennes og blev utlevert den dag hun giftet sig. Dertil kom den del av arvesølvet som ved skiftet tilfalt henne, foruten alskens husgeråd og klær.

Finnefolkets tro hjelpere de små noidegasser levde usynlig for de voksnes øine ute i ødemarken.
Alt hos noidegassene var innrettet slik at det skulde være et forebillede for den opvoksende slekt. I deres trillrunde jordgammer var bjørkeriset som var lagt inn til underlag for de myke renfleder gullforgylt. Røk var det fra ildstedet midt på gulvet, men den var god å lukte på å sved ikke i øinene.

Mat var det også av alle slags spisendes, ukokt og søt som honing og liflig å ta i sin munn.
Noidegassene var en snau alen lang. De var klædd i røde eller blå kofter og bukser som rakk fra fotbladet til opunder armene. Utenpå koften hadde de pesk, og beltet var av sølv eller tinn herlig utkrotet med underlige, mystiske figurer. På benene brukte de komager og på hodet varme luer av oterskinn.

Finnene brukte å bære småguttene sine ut i ødemarken og lot dem bli der nen dager så noidegassene kunne få innprentet dem de gamle skikkene, og lære guttene den skjulte viden som måtte til for at de som voksne kunde være i stand til å livnære sig under bumannens hårde herredømme.

Men intet av alt som blev nevnt gjorde inntrykk på gutten og jenten. de hadde kakket sig på lag, og gifte sig skulde de, og jenten vandret trøstig op på vidden for å hente hjemmegiftet sitt og be foreldrene komme til bryllupet.

Men da foreldrene fikk vite at hun hadde vært troløs mot gamel sed og skikk og gått over til bumennene pisket de henne vekk fra teltene og kastet levende glør efter henne så hun aldri skulde makte å komme tilbake. Ikke delte de ut til henne den del av arvegodset hun hadde retten til, og ikke en eneste av alle de simler og reinsbukker som var merket med henes bumerke fikk hun med.

Fattig på jordisk gods og utstøtt av sitt folk vandret hun over heien tilbake til ham hun hadde gitt hjertet sitt. Han vilde ikke forsmå henne om hun ikke åtte annet hjemmegifte enn klærne hun gikk og stod i.

Men veien var lang, og da hun endelig fra høiden kunde se ned på gården hans blev hun stående som klumset. Det vrimlet av folk på tunet, og langs med fjæren lå båt ved båt. Hvad holdt de gilde for, nu like før bryllupet skulde være?

Fort trimlet hun ned lien; men da hun rakk frem til gården blev hun møtt med flir, og glefsende bikkjer kringsatte henne på alle kanter. Kjæresten hadde sveket henne mens hun var borte, og holdt nu trolovelsesgilde med en rik bumannsjente.

Harm tok hun veien tilbake og stanset ikke før hun stod øverst oppe på bergakselen.

Ljomen fra festen nådde henne der hun stod, og med dirrende fingrer grov hun frem av koftebarmen en liten skinnpose fylt med et fint, kullsvart støv, rev op snørebåndet og rystet innholdet ut for vær og vind.

Ikke før var posen tom så tok det på å sne. Og snedde gjorde det natt og dag til gården og gressmarken, dalsøkk og skog og fjell, og hun selv lå gjemt under skavlene.

Og sne trykket på sne, slik blev Svartisen til.

*

Bilder med komplett avisutklipp finner du her: del 1 og del 2.

Svartisen er Norges nest største isbre, og dekker et areal på om lag 370 kvadratkilometer. Breen strekker seg gjennom kommunene Rana, Meløy og Rødøy, alle i Nordland fylke. En gang var det én sammenhengende isbre, i dag er breen todelt. At Svartisen er Fastlands-Europas lavestliggende isbre (bare 20 moh. på det laveste), gjør at breen er lett tilgjengelig som turistmål.

Når Regine Normann skriver om finnefolk, mener hun samer, urbefolkningen av norske myndigheter. Da samene senere kom i kontakt med germanske folkeslag ble de kalt finner av nordmennene, og lapper av andre, og språket ble kalt finsk og lappisk.

Kronerulling for å minne Regine Normann

På 29. juli 2017 er det Regine Normanns 150-årsdag.
Har du lyst til å bidra til blå minneskilt i Oslo og Vesterålen som presang?
fnd.uz/reginenormann

Regine Normann blaues Schild Stensgate 3 Oslo Crowdfunding

Den gjemte skat (Regine Normann)

7. Juli 2017

Regine Normann (1867-1939) har skrevet flere dikt som tilsynelatende aldri ble upublisert. Noen av dem har jeg tatt bilde av da jeg var på Regine Normann privatarkiv ved Universitetet i Tromsø i November 2016. Med dette diktet begynner jeg en liten serie. Dersom du synes at jeg har tolket noe ord feil, bare gi beskjed i kommentarfeltet.

 

Den gjemte skat

Du lille blomst mit sisste minde
om ham som i mit hjerte bor;
hvis billede her inderst inde
min kjærlighet saa dypt indgrov.

Nu er visnet, duften borte –
din kall er lurt, dog er du skjøn;
med vemod atter frem du maner
min fagre korte lykkedrøm.

*

Regine Normann, håndskrift (udatert)
Regine Normann privatarkiv, Universitet i Tromsø

Kronerulling for å minne Regine Normann

På 29. juli 2017 er det Regine Normanns 150-årsdag.
Har du lyst til å bidra til blå minneskilt i Oslo og Vesterålen som presang?
fnd.uz/reginenormann

Regine Normann blaues Schild Stensgate 3 Oslo Crowdfunding