Anmeldelse: „Endelig skal vi le“ av Birgit Alm

Midt i velstandslitteraturen som „Elskere“ av Mattis Øybø eller „Arv og miljø“ av Vigdis Hjorth har det dukket opp romanen „Endelig skal vi le“ av Birgit Alm som bryter med et annet  (ikke bare norsk) tabu: Hovedpersonen er fattig.

Kan man lære seg å bli mett av lukt?

Elinor, gjennom hennes øyne ser leseren verden, er en midt-tjue-årig alenemor, arbeidsledig og student via NAV-systemet. Hun lever med sin seks-årige sønn Ungen i vår midte i Oslo og anstrenger seg kraftig for å bli usynlig. Hun prøver å skjule fattigdommen sin for hele verden, ikke bare for naboene på Nordstrand men endog for sønnen sin. Men det er alltid det egne barnet som ei mor ikke kan ikke narre, selv om det lyktes henne å få ham inn på Steinerskolen gjennom en friplass-ordning

På en smertefull presis måte beskriver Birgit Alm de små situasjionene når Elinor og gutten hennes opplever begrensningene fordi hun har dårlig råd: ikke noen egne seng (for ikke å snakke om et eget rom), ikke noen termokanne på tur med klassen og altfor ofte den samme billige maten. Mora vet at sønnen vet og at han prøver å skjule skuffelsen sin. „Fine Ungen“ tenker hun derfor på slutten av flere kapitler – det gjør vondt å lese…

Det kaller jeg virkelighetslitteratur.

Er „Endelig skal vi le“ et godt stykke litteratur? Jeg har funnet en anmeldelse som kaller romanen middelmådig (uten begrunnelse), en annen som er veldig kritisk til en manglende dramaturgisk oppbygning, som påstår at romanen er uten et sentralt vendepunkt. Men kanskje er akkurat det hvor temaet og skrivemåten møtes: i et liv fanget opp av velferdsstaten, men uten virkelige sjanser for å komme seg ut av situasjonen. Fattigdom omgitt av velstand påvirker tankeganger og munner ut i skam og selvforakt. Og da begynner den onde sirkelen.

„Endelig skal vi le“ er Birgit Alms debutroman. Forfatteren er en nesten 50 år gammel litterarturviter og tekstarbeider, bosatt i Oslo. Det er allerede alt jeg vet om henne og det er mer enn nok fordi kunsten verken stiger eller taper i verdi ved å bruke biografiske referansepunkter. (Hjorth-saken, vet beskjed?!)

Birgit Alm har ikke beskrevet noen „utgang“ fordi det ville være (hva angår temaet) en løgn, men ikke fordi hun ikke kunne det. Det som gjør romanen særlig sterk er jo nettopp en beklemmende ærlighet med hensyn til Elinors tanker mens hun opplever alle disse „små“ katastrofene som lus og mus. Ja, flere ganger måtte jeg virkelig le, romanen er tross alt underholdene.

Vi alle kjenner den flere hundre sider lange sindige strømmen i romanene av Karl Ove Knausgård. Her må vi bare holde ut 238 sider uten løsning, uten eksistensielle „forandring“. Men er det nødvendig? Forandringen foregår inni meg som leser mens jeg begriper følelser jeg har ikke opplevt selv. Følelsen mens jeg må nøye meg med lukten av bakverk, følelsen når jeg tenker om over tjue fødseldagerpresanger for alle klassekameratene, følelsen hver eneste gang jeg tør ikke å be om hjelp…

Har romanen forandret min virkelighet? Et stort JA. Og derfor anbefaler jeg på det sterkeste å lese „Endelig skal vi le“ og å tenke selv: for et stykke virkelighetslitteratur!

*