Hvis jeg skulle skrive om denne boka på samme måte som seksordsnovellen à la Hemmingway, ville det være slik: Livet hennes er et åpent sår. Eller mer konkret: Alle vek bortsett fra mine lik.
Jeg snakker om Et sted skinner det av Vibeke Riisen-Larsen, en oversett debutroman fra 2015. Bare noen bokbloggere omtalte boka, og ingen profesjonell anmeldelse finnes på de tradisjonelle mediene. Men som bloggeren Rose-Marie Christiansen så riktig har kommentert, er det én ting å skrive god litteratur – å få den fortjente oppmerksomheten er dessverre noe helt annet (kilde).
På 220 sider kommer vi lesere dypt inn i livet og tankeverdenen til Sigrid, en ung kvinne som jobber i informasjonsdisken i en butikk à la Clas Ohlson. Den røde tråden i boka er hennes ensomhet som begynte altfor tidelig som barn. Mora og faren hennes sviktet på flere måter. Vi får ikke vite alt, for leseren får kun glimtvise tilbakeblikk, men vi får nok til å bli fanget slik at vi kan tenke oss vår egen versjon. Vibeke Riiser-Larsen gir rom for det særegne ( slik det må være med god litteratur). Hovedpersonen har utviklet en enorm angst for å binde seg. Det gjør vondt å lese på hvilket grusomme vis hun forsøker å takle det sosiale livet. For å holde ut har hun barberbladet i lommen og musene i fryseboksen på loftet. Mer vil jeg ikke avsløre utover én ting til: Alt blir først så mye bedre og (akkurat derfor) senere så mye verre med Snorre som stadig kom innom i butikken…
„Sigrid hadde gått ut før han våknet. Hun husket ikke så mye av det som hadde skjedd, bare at det hadde vært alt på en gang. Klær og dyner og kropp og varmt. Og nå lå han i sengen hennes. Hun satte seg ned på stubben med den røde flekken. Tok frem tollekniven hun hadde kjøpt for å spikke pinner til Alma, og stakk tuppen i pekefingeren helt til det gikk hull.“ (s. 34)
Jeg fant boka for noen dager siden på salg på NORLI ELDORADO i Oslo (Løp! Det finnes flere på halv pris!). Jeg leste den i løpet av ett døgn og gikk tilbake før og kjøpe to eksemplarer til. Jeg håper boka får større oppmerksomhet. Det er forhåpentlig ikke for sent å hylle denne talentfylle debutanten. Vibekke Riiser-Larsen må skrive videre. Hun kunne vel bli vår neste Karin Fossum. Denne sammenligningen er ikke for dristig, tro du meg!
Hvis du er en bokblogger eller bokstagrammer og har lyst til å omtale boka og gi den videre etterpå, så bare gi beskjed via kommentarfeltet inntil ondsdag, 16. mai 2018. Du får boka gratis av meg – jeg har to eksemplarer jeg ville gjerne gi bort. Blant alle som melder seg, blir det tombola. Lykke til!
Forlag: Aschehoug 2015 (bare ebok igjen)
ISBN: 978-82-03-35896-8